Ja, jeg vet at det har blitt en del om flommen på bloggen, men jeg tenkte det kunne være greit med en kort oppsummering på hva som har skjedd, og hva som kommer til å skje videre.

De siste tallene som har nådd oss sier at dødstallene er oppe i ca 250 mennesker, mens så mye som 2 millioner mennesker kan ha blitt hjemløse. Disse tallene er enda veldig usikkre, siden det er mange steder som fortsatt er isolert fra omverdenen.

I løpet av 6 timer på lørdag falt det 340 mm med regn, noe som er tilsvarende en måndes regnfall i Manila. Det sier seg selv at det er helt ekstraordinært. De filippinske myndighetene var langt fra klare til å takkle noe som dette, og mange områder venter enda på å få hjelpesendinger.

I mellomtiden har det internasjonale samfunnet startet mobiliseringen, og det er forventet at FNs matvareprogram vil starte arbeidet med å skaffe til veie mat til 200 000 mennesker. Dette er selvsagt en god start, men langt fra nok. Derfor er det mange lokale organisasjoner som trår til.

Organisasjonen vi bor hos i Manila heter NCCP, og er en av de eldre og større kristne organisasjonene her på Filippinene. I løpet av de siste to dagene har et stort antall frivillige arbeidet på spreng med å skaffe til veie og dele ut vann, mat, klær og andre forsyninger til de rammede områdene. Mange ungdomsorganisasjoner har startet dør-til-dør innsamling av klær og andre ting som folk kan avse til de rammede.

Flommen her er den værste som har rammet Manila på 40 år, og det forventes at en ny storm skal komme inn på torsdag eller fredag. Dersom den blir av liknende grad frykter vi at tusenvis av liv kan gå tapt. Det vil bli svært utfordrende for de allerede flomrammede områdene å takle enda en storm, så vi håper at det kommende uværet skal være svakere, og gå fort over.

Midt i dette må vi heller ikke glemme at det er andre som er truet. Stormen som var her på lørdag truer nå med å treffe Vietnam, og det vil etter all sansynlighet den neste stormen som kommer til Filippinene også gjøre. Mange tusen mennesker vil dø, og millioner vil måtte flykte. Situasjonen er forferdelig, men heldigvis ikke håpløs.

Hvis du vil gjøre noe, støtt en veldedig organisasjon som arbeider med denne typen katastrofer. Leger uten grenser, Kirkens Nødhjelp og mange andre organisasjoner er der det skjer og hjelper de rammede. Vær med å gjøre en innsats.

De siste dagene har en Tyfon truffet Filippinene, og med den har Manila opplevd den værste flommen på over 40 år. Midt oppi dette befinner jeg meg.

Det ble fort klart at vi måtte avlyse alt program når tyfonvarselet kom inn, og vi ble sittende inne og så på regnet. Selv om det regna noe usannsynelig mye, så trodde vi ikke at det skulle bli noen ille flom. Utover kvelden kom det inn rapporter om oversvømmelser til langt oppover takene på hus, og om biler som ble skylt med vannet. Vi var heldigvis trygge i et hus som lå høyt oppe, og kunne legge oss, trygge på at vi ikke ville bli skylt bort.

I dag tok vi turen ut i Manila for å se på flommen. Selv om det (nesten) har sluttet å regne, så ligger vannet fortsatt høyt i gatene. Da vi kom frem var det totalt strømbrudd, og det lå 20 cm vann i gatene. Folk prøvde så godt de kunne å fortsette med sine daglige gjøremål, men det blir selvsagt litt vanskeligere når de må vasse gjennom gatene.

Men de 20 centimeterne med vann var ingenting mot det vi fikk se to kvartaler lenger ned. Der lå det 8 meter vann på veien! Det var så dypt at mange var ute og tok seg en svømmetur, eller stupte fra lyktestolpene! Det var rett og slett helt utrolig.

Det er noe rart med å oppleve en så stor naturkatastrofe. På en måte er man oppspillt fordi man får muligheten til å se det, samtidig så er man veldig trist når man tenker på alle de livene som har gått tapt, og alle de som har mistet det de eier. Mange her på Filippinene frykter at offrene vil være glemt om noen uker, når media får noe annet å fokusere på.

Her er et par bilder jeg tok i dag, og som kanskje kan gi en ide om hvordan det er her:

Etter å ha vært på Filippinene i to uker har vi blitt vant til at det kommer en skikkelig regnskur hver dag kl 5. Det er sånn det er når man er i et tropisk land, og det er regntid. Men i dag slo værgudene virkelig til.

I følge de vi bor hos er det en tyfon på vei, og det gjør at det regner hele dagen. Og da snakker vi regn. Det regner så mye at store deler av Manila sentrum er oversvømt, og vi kan ikke gå ut fra huset fordi gatene er fulle av vann. Da er det godt å ha trådløst internett =)

Vi aner ikke hvor lenge det skal regne, men i mellomtiden er vi pent nødt til å sette programmet på pause. Her på Filippinene er det nemlig ikke så lett som i Norge at “det bare finnes dårlige klær”. Det regner rett og slett så mye at store deler av byen stopper opp!

Vi håper det blir litt opphold utover dagen så vi får mulighet til å komme oss litt ut, men i mellomtiden får vi bare si “Bahala Na” (Filippinsk ordtak som betyr “Det som skjer det skjer, og vi får bare gjøre det beste ut av det.)

Oppdatering:
Det viser seg nå at oversvømmelsene i Manila er en av de værste siden år 2000. Ved et av sykehusene står vannet opp til tredje etasje! Det har også startet flere storbranner som følge av elektriske kortslutninger, og rednings- og brannmannskaper er overbelastet, og har bedt befolkningen om å hjelpe seg selv.

De to siste dagene har vi vært på utflukt til et område utenfor Manila. Området er et av de rikeste i nærheten av Manila, men det avspeiles ikke i levestandarden til menneskene som bor der. Store deler av inntektene kommer fra driften av dagbrudd og søppelfyllinger. Men det er ingen grunn til å juble, de aller fleste inntektene går direkte til private selskaper, eller den lokale “cheif”en, som eier det meste som er å eie.

Søppelfyllingen ble opprettet for ca åtte år siden. Det var også da de fleste menneskene som nå bor der, flyttet dit. Pr i dag bor det ca 5000 mennesker rundt søppelfyllingen, og de aller fleste av dem har som arbeid å gå igjennom søppelet etter alt som kan selges. Filippinene lider av massiv arbeidsledighet, og det å samle søppel er en forholdsvis grei jobb. Det er faktisk så populært at det nå er innført reguleringer på hvor ofte de kan samle søppel. De får lov til å komme inn på søppelfyllingen (mot en avgift på 5 peso (5-10% av en dagslønn)) ca hver andre dag i 4-8 timer.

I løpet av denne tiden kan de samle sammen gjenstander til en verdi av 35-40 kroner. Plastflasker selges for 2 kroner pr kilo, mens metaller kan gå for 3-4 kroner/kiloet. Etter at det ble innført begrensninger på arbeidstiden har det blitt vanskeligere for de som lever av søppelsamling å overleve. De må nå samle mer søppel på mindre tid for å få nok penger til mat til seg og familiene sine.

Men det er ikke bare dette som gjør livet i området vanskelig. Gruvedriften, hvor det utvinnes stein fra fjellet, graver seg gjennom landskapet, og når stadig frem til landsbyene til de som lever i området. Selskapene som driver gruvene bryr seg ikke det aller minste om dette, og om 4 dager er det planlagt at hjemmene til 500 mennesker skal rives for at det skal kunne utvinnes mer stein. Det forhandles nå om det skal gis kompensasjon til de som må flytte, men siden selskapet, den lokale “cheif”en og guvernøren alle er gode venner, og ingen vil bruke mer penger enn nødvendig, så er det lite trolig at de får noe som helst.

Alt i alt viser dette området mange av de problemene Filippinene har. Stor fattigdom og arbeidsledighet. Det er annslått at arbeidsledigheten er på 15-20%, men det er umulig å få noen nøyaktige tall. De aller fleste innbyggerne lever i fattigdom, mens de få som har penger, har venner i høye posisjoner, og ønsker ikke å skille seg fra en eneste peso.

Det er alltid spesielt å komme til et nytt sted, men det er ekstra rart når man vet at det stedet man kommer til skal være hjemme ditt i tre månder. Det var derfor med stor spenning at jeg og Mireille landet på flyplassen i Manila.

Turen hit gikk riktignok ikke helt uten problemer. Da vi skulle gjennom den siste sikkerhetskontrollen før gaten i Kenya bestemte kenyanske imigrasjonsmyndigheter seg for at de ikke trodde på at man ikke trengte visum for innreise til Fillippinene. Det førte til at vi ble fratatt pass og biletter og ble sittende i uvisshet i en tre kvarters tid før en sikkerhetsvakt kom og ga oss alle dokumentene tilbake med beskjed om at vi kunne dra.

Manila er forøvrig et veldig varmt og veldig fuktig. Det tar tid å venne seg til at klærne limer seg til kroppen hver gang man setter en tå utenfor et rom med aircondition.

I løpet av den første uka har vi fått en innføring i Filippinsk historie, politikk og kultur, vi har vært turister i Manila, og vi har i dag vært og besøkt en slum på en av Manilas søppelfyllinger.

Den neste uken skal vi besøke diverse prosjekter i og rundt Manila. Så skal vi på vår første store utflukt til Iloilo, fra 1.-17. oktober.

Det var en kort oppdatering om hva som skjer. Skal komme noen mer grundige innlegg i tiden fremover. Har skaffet mobilt bredbånd (3 kr/time), så nå skal det bli litt lettere å blogge og holde kontakten med folk på nett =)

I går var dagen jeg hadde gruet meg til kommet. Vi skulle til slummen i Pumwani, litt utenfor Nairobi sentrum. Jeg var veldig i tvil på hva jeg kom til å møte, og hvordan jeg kom til å takkle det.

På vei til St. John’s community centre stoppet vi på et kjøpesenter for å kjøpe med oss litt ris vi kunne gi til de familiene vi skulle besøke. Kjøpesenteret vi gikk på var i et av de rike distriktene av Nairobi, og var et veldig flott senter. Det var ganske ille å gå der inne, og tenke på at om noen minutter skal vi besøke folk som ikke hadde hatt penger nok til å kjøpe noe som helst der inne.

Fremme på St. John’s fikk vi en oppvisning i både fotball og dans, og mange av oss ble også med og danset. Så fikk vi en liten omvisning på senteret. Senteret ble startet for over 50 år siden, og tilbyr skolegang og utdannelse for barna i slumområdene, i tillegg til en mulighet til å drive på med aktiviteter. Vi fikk se et av klasserommene, også ble vi delt opp i grupper, og gikk ut i slummen.

Min gruppe gikk nedover en av hovedgatene, og vi snakket med Astrid, som er en av de som jobber på St. John’s om hvordan forholdene var for de som bodde i slummen, og andre steder i Kenya. Etter et lite stykke tok vi av fra veien, og gikk inn i selve slummen.

Jeg må innrømme at det var ganske anderledes enn jeg hadde trodd. Det var mye mer åpent og lyst enn jeg hadde trodd. Vi ble forklart at dette var en av de eldste delene av slummen, og at det derfor var ganske brede gater og store hus.

Vårt første stopp var klubbhuset til den lokale ungsdomsklubben. Da vi kom inn fikk vi se et ganske fint klubbhus med benker og en TV. Først tenkte jeg at det var ganske rart at de brukte penger på TV og satelittmottaker, men når de startet å fortelle om arbeidet sitt ga det mening. TVen ble brukt til å vise bl.a. fotballkamper for det lokale fotballaget. På den måten ble de inspirert til å trene hardere og bli bedre. De viste også informasjonsfilmer om HIV/ADIS osv.

Men det var ikke det eneste klubben drev med. De hadde gjennom de siste 10 årene gjort en utrolig innsats for nærmiljøet sitt, og hadde blandt annet fjernet en søppelfylling, startet en bilvask, kjøpt en bil de kunne kjøre fotballaget med, og som ble brukt til taxi (eller Mutatu som det kalles i Kenya) når de ikke kjørte laget, skaffet boliger de kunne leie ut til en billig penge, og gitt lokalsamfunnet mulighet til å ta en varm dusj ved å bygge dusjer.

Etter å ha vært i klubben skulle vi på hjemmebesøk. Nandrine og Afline og jeg fulgte etter en liten jente som het Ester hjem til henne. Hun bodde i en litt nyere del av slummen, og følgelig var gatene trangere og husene mindre. Hun bodde sammen med moren, faren og 3 søsken i et rom som var på ca 8 kvadratmeter. Størelsen lar seg rett og slett ikke beskrive med mindre man har vært der. Moren fortalte at hun var den som sørget for inntekten til familien ved å vaske klær. På en god dag kunne hun tjene 150 shilling (ca 12,50), men det var ikke hver dag hun fikk arbeid. Husleien var på 1000 shilling i måneden (ca 80 kroner), og alle pengene som var til overers gikk til mat, og til skoleutstyr til barna. Det er helt utrolig at det er mulig å leve under slike vilkår, men på en eller annen måte klarte de seg. På slutten av besøket ga vi familien litt ris som takk for at de tok seg tid til å få besøk.

Etter at alle hadde samlet seg etter hjemmebesøkene gikk vi mot fotballbanen. For å komme dit måtte vi gå gjennom slummen, og vi fikk se på nært hold hvordan mange av menneskene lever livet sitt. Til tross for at det var trangt føltte jeg aldri at det var skummelt eller utrygt. Vi gikk sammen med en gruppe lokale, og det gjorde selvsagt også at vi ikke var så utsatt. Det var riktignok en dame som grep tak i armen til Kasper og ropte noe ingen forstod, men utover det skjedde det lite spennende.

Fotballkampen mot det lokale guttelaget tapte vi 0-1. Det synes jeg egentlig var imponerende fra vår side, da vi spilte i 1600 meters høyde, og ingen av oss spiller fotball fast. Jentene tapte 1-3. Men det var jo ikke så farlig. Det viktigste var at vi hadde det gøy. Når vi så på at jente spillte kamp hadde vi masse morro med barna som hadde kommet for å se på kampen. De var helt ville etter å bli tatt bilde av, og synes det var stor stas at en gjeng med msunguer (Hvitinger) hadde tatt turen. Spesiellt var de store fans av Karen og Lisa, som hadde konstante flokker av barn rundt seg. Det var tungt å si hadet til barna når vi måtte gå for dagen.

Etter at vi kom hjem til Brackenhurst fikk vi tatt oss en god dusj. Vi som hadde spilt fotball var helt utrolig skittne ettersom kampen gikk på en jordbane. Alt var fullt av rød afrikansk jord, og det trengtes tre omganger med vasking for at føttene mine skulle få tilbake sin vanlige “bleik nordmann” farge.

Det å være i slummen var en sterk, men også veldig flott opplevelse. Vi fikk se mennesker med masse håp, og mennesker som gjorde noe hver dag for at livene til resten av samfunnet skulle bli bedre. Det er mye vi i Norge har å lære av de som lever i Pumwani-slummen.

Når man skal ut og se på de afrikanske dyrene tenker man at man nok får sett dem, fra setet i en bil som kjører deg rundt i en nasjonalpark. Da vi dro til Crecent Island i går var jeg ikke en gang sikker på om vi kom til å få se noen dyr i det hele tatt. Der tok jeg feil…

Etter å ha sett på Lake Naivasha (som du kan lese mer om her), dro vi til Crecent Island. Etter å ha møtt landeieren, en eldre britisk kvinne, la vi sammen med en guide ut på tur på øya. På grunn av vannmangelen er øya egentlig en halvøy, men den er hjemmet til mange spennende dyr, som f.eks. kjempepytonslangen, zebraer og giraffer.

Vi gikk en halvtimes tid i sporet til en pytonslange, uten at vi fikk sett den. Men så kom vi over en topp, og så utover en lang slette, med en flokk giraffer. Det første jeg tenkte var at det var sykt kule dyr, og at jeg gjerne ville nærmere. Ikke noe problem i følge guiden vår, så vi gikk nærmere og nærmere, og til slutt stod vi bare ca 20 meter unna

Det å stå så nærme et dyr som er over 3 meter høyt, og som man vanligvis bare har sett på TV er en utrolig opplevelse! Det er rett og slett ikke mulig å beskrive hvordan det er, og selv ikke bildene yter situasjonen full rettferdighet til hvor nærme og hvor flott det var.

Og det var ikke bare giraffer vi fikk mulighet til å se, men også Sebraer. Jeg vet ikke hvor nærme vi kom, men det kan ikke ha vært noe lenger unna en giraffene. Det er rett og slett noe eget med å stå så tett innpå noen av de flotteste dyrene i naturen. Vi skal på safari til helgen, men det er i bil, så jeg tviler på at vi kommer like nært som vi var på Crecent Island.