De av oss som trodde at årets fredspris skulle føre til noe godt fikk i dag en alvorlig ørefik da det ble klart at Obama dropper å delta på klimatoppmøtet i København for å motta en fredspris han selv ikke synes han fortjener.

Klimatoppmøtet i København er muligens den viktigste hendelsen dette århundret, klodens fremtid står på spill, og alle verdens toppledere skal dit for å finne en løsning. Det var i alle fall planen, helt til Torbjørn Jagland og resten av nobelkomiteen bestemte seg for å, ytterst kontroversielt, tildele årets fredspris til Obama. Nå viser det seg at Obama, av innenrikspolitiske årsaker, ikke kan ta seg tid til både fredsprisen og klimatoppmøtet.

Det hvite hus er under stort press fra det amerikanske folk på grunn av den kommende helsereformen, og gjennoppbygingen av økonomien. På grunn av dette mener det hvite hus at det vil “sende gale signaler” dersom presidenten bruker mye tid utenlands. Derfor måtte Obama velge mellom å motta fredsprisen, og å komme til København. Han valgte galt.

Takket være nobelkomiteens forsøk på å inspirere Obama til å gjøre en innsats for menneskeheten, har han nå valgt å droppe det viktigste møtet han noennsinne kom til å delta på. Uten USA tilstede med sin president vil toppmøtet ikke lenger være det samlingspunktet for verdensledere det skulle være, og dermed miste det elementet som gjorde dette møtet så forskjellig fra alle de andre: Maktpersoner. Med Obama tilstede ville det være idiotisk for alle de andre store nasjonene i verden å ikke sende sine viktigste politikere. Nå signaliserer Obama til verden at toppmøtet ikke er viktig, det er faktisk så uviktig at han heller vil motta en pris han selv ikke synes han fortjener. Obama, eller skal vi kanskje si nobelkomiteen, har på en svært enkel måte redusert Københavnmøtets mulighet til å faktisk skape endring til omtrent null.

Amerikas første klimabevisste president viste seg altså å ikke være så opptatt av klimaet som vi trodde. Barack Obama, du har herved mistet en tilhenger. Jeg er ikke lenger en del av den massen som gleder seg over å ha deg som amerikas president. Du viste deg å være som de andre, du svikter når verden trenger deg mest.

Mmmmmm, Donuts! Etter å ha oppdaget hvor enkelt og billig det er å få tak i donuts her nede har jeg blitt en liten Homer Simpson, og det er vanskelig å gå forbi en donutbutikk uten å plukke med seg noen =)

Siden filippinerne har to måltider om dagen dedikert til snacks er det heller ikke vanskelig å finne en unnskyldning til å spise en donut eller 5. Billig er det også. Litt avhengig av hvor du kjøper dem kan du få 12 donuts til 15 kroner, eller 6 til 15 kroner hvis du går for litt mer fancy toppinger =)

På bildet under ser du en boks med Donuts fra kjeden med det passende navnet GoNuts DoNuts, og de har donuts med sjokoalde, kokos og marshmallows =D Homer har helt rett! Mmmmmm, DONUTS *sikkle sikkle*

På besøk i et annet land er det ofte en del ting man må venne seg til at er anderledes enn det man er vant til. Her er en liten liste over ting som er forskjellig på Filippinene, til både sorg og glede.

Skje og gaffel
Filippinerne forstår ikke hva i all verden man skal med kniv, og spiser istedet med skje og gaffel. Hvis de trenger å skjære noe bruker de skjeen til det. For en europeer er dette helt uforståelig, men det er ikke noe poeng i å spørre om kniv, da får du bare mange uforstående blikk. Det er ikke at de ikke vil gi deg kniv, de har det rett og slett ikke, og forstår ikke hva i all verden som er galt med å skjære kjøttet ditt med en skje.

Varmtvann, hvilken fisk er det?
Filippinene er et varmt land, så når man skal ta seg en dusj vil ikke filippinerne bli plaget av varmt vann. Men det tar tid å venne seg til å dusje i kaldt vann hver dag, for selv om landet er varmt, så klarer de å holde vannet kaldt. Etter en måned med kalde dusjer har jeg enda ikke blitt glad i dem, men jeg skal vel klare et par månder til med kalde dusjer.

Hey Joe!
For filippinerne, og da serlig barna, er det utrolig å se en hvit mann. Det er ikke veldig vanlig med hvite mennesker her, og siden jeg med mine 183 centimeter er å regne som en kjempe her, er det ganske lett å få øye på meg. For filippinerne er alle hvite mennesker amerikanere som heter Joe. Det kommer fra serien G.I.Joe, og derfor blir det alltid ropt “Hey Man” og “Hey Joe” etter meg når jeg går nedover gata. Er både litt morsomt og litt irriterende.

Høyde
Og når vi var inne på det å være 183 centimeter høy. Det er faktisk ganske utfordrende her, siden det er langt over gjennomsnittshøyden. Jeepneyer, hus, trapper, senger og alt annet er designet med tanke på mennesker som ikke er høyere enn 170. I Norge behøver jeg aldri å tenke på høyden min, noe som har ført til at jeg har slått hodet mitt minst 100 ganger siden vi kom.

Mat, mat og mat
Filippinerne spiser mye mat, de spiser hele tiden. Det er fem måltider hver dag, med snacks som et fastsatt måltid to ganger om dagen, og flere hvis man er mer sulten. Det er med andre ord ingen grunn til at magen skal rommle i løpet av en dag, kanskje med unntak av inntak av for mye mat…

Jul
Til min glede, og til enkelte i mitt reisefølges skrekk, starter filippinerne julefeiringen i September! Det betyr juleutstillinger, julesanger, og alt annet som hører jula til. Betjeningen på kjøpesentrene har allerede startet å gå med nisseluer. Jeg for min del synes det er koselig med litt julestemning, men jeg har skjønt at noen synes det kan bli litt mye.

Så der har vi et lite utdrag av ting man må venne seg til når man er på Filippinene. Ikke alt er til min største glede, men det er en viktig del av å integrere seg med kulturen.

Mens vi var på Iloilo fikk vi muligheten til å delta i en Fiesta, en etterlevning etter spanjolenes herredømme på Filippinene. Det var en opplevelse med mye mat!

Under en Fiesta på Filippinene har man muligheten til å spise så mye man vil. Man kan gå til et hvilket som helst hus, kjente eller fremmede, og få servert det beste de har av mat. Fiestaen er en mulighet for filippinerne til å glemme de bekymringer de måtte ha, og bare kose seg. Og det gjør de til gangs!

Filippinene er et kjøttelskende folk, og på Fiestaen får man så mye kjøtt man bare vil. Den største luksusen er å få muligheten til å spise helgrillet gris. De som holder de største Fiesta-festene bruker flere titusner av kroner på nok mat til alle som kommer innom, men det er ansett som en ære å få lov til å servere mat til andre under Fiestaen.

Vi var innom 4 fester, og det er litt av en påkjenning. Man kan ikke bare smake litt på maten når man kommer som gjest, og serlig ikke når man er utlending. Man må ha to porsjoner av alt, og når man er på den tredje festen begynner det å bli ganske problematisk… Men det var fantastisk god mat, og Fiestaen er absolutt noe som anbefalles å oppleve hvis du besøker Filippinene. Det burde heller ikke være så vanskelig å finne en, siden alle kommunene her har sin egen Fiesta, og de som regel varer i en uke hver.

Matkultur

Når man kommer til et annet land er alltid maten noe av det som er veldig anderledes fra det man er vant til. Her er Filippinene intet unntak.

Mange vil nok hevde at man kan oppsummere det filippinske kostholdet i tre ord: Ris, ris og ris. De har helt rett. Filippinerne spiser ris til samtlige måltider, inkludert frokost, og de spiser enorme porsjoner. Regn med at det kokes flere kilo ris pr måltid for en familie på 3-4 personer. Man må med andre ord forberede seg på risen på forhånd.

Ellers er filippinerne et kjøttelskende land. Hvis du er glad i kjøtt er dette et selvsagt reisemål. Det er ikke noe problem å få tak i alle former for kjøtt, men den typiske filippiner spiser mye svin og kylling. Det er også mye lever i kostholdet, så hvis du har et problem med det kan det være en lurt å styre unna et hjemmebesøk.

Et annet trekk ved matkulturen er at all mat skal deles. Når man spiser deler man alt. Det påvirker også hvordan maten serveres. På de aller fleste restauranter er det vanskelig å bestille retter til bare en person. All maten settes midt på bordet, også tar man litt av alt på sin egen tallerken.

Filippinerne spiser også mye, og ofte. Minst fem måltider om dagen. Dagen starter med frokost, som gjerne består av ris, speilegg og fisk. Deretter følger Mirienda, en mellomting mellom et lite måltid og snacks. Kan være alt fra hamburger til kjeks. Så følger en lunsj, gjerne av ris og kjøtt. En ny Mirienda, også middag. Til middag er det vanlig med ris og kylling.

Filippinene kan også by på mye spennende mat. Den mest kjente, og merkeligste, delikatessen er kjent som Balot. For å si det på en pen måte er det et egg fra en and, som inneholder en halvveis utviklet fugl. For å si det som det er, så er det et hardkokt egg som inneholder et abbortert andefoster. Når det gjelder smaken er den ikke så ille, det er mer tanken på hva man spiser som er forstyrrende.

Som turist på Filippinene er det lett å tro at det bare er strender. Boracay og Palawan er de mest kjente feriestedene, og det er stort sett bare strand og hoteller der. Vi har imidlertid fått oppleve det ekte Filippinene når vi bodde i en fjellandsby i tre dager.

For å komme seg til landsbyen vi var i måtte vi en time utenfor Iloilo. Etter å ha tatt en trisycle i ca 20 minutter måtte vi ta beina fatt. Det var bra at jeg hadde kjøpt støvler for det var ca 15 cm gjørme hele veien, og det regnet mens vi gikk. Turen opp til landsbyen tok ca 30 minutter, og når vi kom frem fikk vi se en liten landsby hvor det bor ca 200 mennesker. De fleste som bor der lever av å dyrke ris, og de lever under veldig enkle forhold i bambushus.

Vi bodde hos en av familiene i landsbyen. Denne familien var en av de rikere, og eide litt land. Dermed har de råd til et litt større hus en resten av landsbyen, og har plass til noen gjester. De fleste andre som bor i byen eier ikke land, men arbeider på landet til landherren. De som arbeider på landherrens jord må gi fra seg halvparten av avlingen i betaling. På denne måten er jordbruket på Filippinene føydalistisk.

Den andre dagen fikk vi mulighet til å være med til en rismark hvor høstingen pågikk. Etter å ha snakket med bonden fikk vi også prøve å høste ris. Det var tungt og vanskelig arbeid. De lokale synes selvsagt at det var veldig morsomt å se noen utlendinger prøve seg, og vi fikk vite at med vårt tempo ville det ta ca en uke å høste åkeren. Den lokale bonden ble ferdig på to timer…

I løpet av dagene vi var i landsbyen fikk vi mulighet til å bruke mye tid sammen med barna. Vi lærte dem flere forskjellige leker, f.eks. haien kommer, og rødt/grønt lys. Hadde utrolig mye moro med barna, og det var veldig trist å måtte dra fra dem, for vi koste oss masse sammen. Men vi vet at vi har satt spor etter oss. Pastor Noel, som vi reiste sammen med, fortalte at lekene vi har lært dem kommer til å bli lekt i årevis fremover.

Men selv om man befinner seg midt i ingenmannsland på fjellet i Filippinene er det enkelte ting man alltid kan finne. Det første er selvsagt Coca Cola. Overalt på Filippinene er det små butikker, og fjellet er ingen unntak. Etter å ha drukket en kald Cola kan du høre på Lady Gaga på radioen, eller se på Big Brother på TVen. For strøm får du faktisk også tak i. På veien opp gikk vi langs kabelen som forsyner landsbyen med strøm. Denne byen er et godt eksempel på at globaliseringen når alle deler av verden.

Jeg har kommet frem til Iloilo, som ligger på en øy midt på Filippinene. Her er det mye roligere og mindre forrurensning enn i Manila. Er også en god del mindre enn Manila, så det er faktisk mulig å finne frem selv her =) Vi har brukt dagen i dag til å se oss om i byen, og bli orientert om programmet. Allerede i morgen drar vi ut på en to dagers utflukt til et sted som heter Miagao.

Ellers forbereder Filippinene seg på at en ny tyfon kommer til å treffe i morgen. Den er ventet å nå maksimal styrkegrad, også kjent som en supertyfon, men den vil heldigvis for oss treffe i Nord-Luzon. Dessverre er dette der den forrige tyfonen traff hardest, og de menneskene som bor der har enda ikke kommet seg helt fra den forrige tyfonen. Det er startet evakuering av de områdene som ventes å rammes hardest, men det vil ikke være mulig å evakuere alle som er i tyfonens vei.

Vi håper at tyfonen vil svekkes så mye som mulig før den treffer, og at de som rammes kommer seg i sikkerhet. Etter den forrige tyfonen sier offisielle tall at over 370 000 mennesker er rammet av flom, men det reelle tallet er nok nærmere 2 millioner. Over 250 mennesker er rapportert døde, og det ventes at dette tallet vil stige. (Man regner også med at tallet er høyere, BBC melder allerede om 400 døde.)

Her i Iloilo var det en storflom i fjor, da lå flomvannet nesten en meter høyt, men det trakk seg heldigvis fort tilbake. Vertsmoren min her, som forrøvrig er en tysker som har giftet seg med en filippiner, fikk flommen inn i huset i fjor. Hun sier at det bare har skjedd en gang tidligere mens hun har bodd her (i nesten 25 år), så jeg håper at vi ikke får noen flom mens jeg er her.

Har det veldig fint her, har eget rom med god seng, vifte og TV. Får med andre ord slappet av når jeg kommer “hjem”, og det er bra, for vi har et tett program her. Eneste som er litt forstyrrende er at naboen trener kamphaner, så kl 3 om natta starter de å lage en del lyd, men jeg sover stort sett tungt =)