Ja, på ett eller annet tidspunkt blir det for mye. Det blir rett og slett ikke morsomt lenger. På ett eller annet tidspunkt blir man bare sur. Og det har skjedd nå. Jeg er lei av å bli ropt etter på gata av alle og en hver.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe problem med små barn som roper etter meg på gata. De er barn, og leker og koser seg. Selv om jeg ikke er “Americano” eller pleier å hilse på vennene mine med “Hey Joe, What’s up maaaan” så kan jeg godt spille med. Egentlig så kan det gjøre dagen litt bedre for meg. Hvis det at jeg roper tilbake gleder barn som er i en vanskelig situasjon, så er jo det bare koselig =)

Men når jeg går nedover gata, og 40-åringer roper etter meg som om de var små barn, og de nesten løper etter meg for å få et ekstra glimt av den rare hvite gutten som nettopp gikk forbi, så blir jeg en smule irritert inni meg. Jeg er faktisk ikke et dyr i bur i dyrehagen. Du har faktisk ikke fått noen billett som sier at det er greit å behandle meg som om du kjenner meg, eller som at jeg synes det er morsomt å bli ropt etter av alle som ser meg.

Nå kan det kanskje høres ut som at dette er et stort problem, og noen ganger er det faktisk det, men stort sett er alle menneskene her hyggelige og koselige. Det er bare noen ganger det blir litt for mye… Det er faktisk så spennende for enkelte her å se en høy (ja, jeg er høy i dette landet) hvit mann, at de glemmer det de driver med, eller bare blir stående og måpe. Noen ganger er jeg faktisk redd for at jeg skal forårsake trafikulykker fordi jeg går langs veien…

Bilde er lånt fra http://davidcoethica.files.wordpress.com/2009/04/boy20shouting.jpg

Dagbladet.no kunne for et par dager siden melde om Thomas fra Egersund som kan komme til å miste lappen, til tross for at han aldri har blitt tatt for fyllekjøring. Han har bare festet for mye. Dette har selvsagt skapt harnisk i kommentarfeltene til Dagbladet, og på mange blogger landet rundt. Personlig mener jeg egentlig at politiet har helt rett.

Det har seg nemlig slik at norsk lov sier at man for å være sjåfør må være “edruelig”, og at personer som ikke oppfyller dette kravet kan fratas førerkortet. Det er sjeldent politiet velger å bruke denne muligheten, men i denne saken har de valgt å gjøre det. Guttens advokat innrømmer at det ikke er noe galt med jussen, han mener bare at det er en alt for streng reaksjon mot en gutt som bare liker å drikke i helgene.

Nå skal det imidlertid sies at vi her snakker om en gutt som har fått politiet på besøk mange ganger på grunn av høylytt festing, og at det til slutt har gått så langt at politet har bøtelagt ham med 8000 kroner, og beslaglagt stereoanlegget hans. Det viser vel ganske tydelig at vi ikke snakker om den vanlige “liker å ta en øl i helga”-ungdommen, men kanskje heller noen som lager litt mer bråk en gjennomsnittet.

Jeg synes det er fint at politiet med denne saken viser at det er et privilegium å ha førerkortet, og ikke en rettighet. Kanskje dette får folk til å innse at det faktisk krever litt å være sjåfør, og at det ikke er alle som er helt klare for det, selv om de har fylt 18.

Når man er syk på Filippinene og ikke har så mye å finne på, så ender det ofte med at man tar seg en liten tur på nettet for å se hva man kan finne. Og der fant jeg et morsomt spill som heter Chocolatier 3.

Spillet går i all hovedsak ut på å lage sjokolade. Ja, det kan kanskje høres en smule kjedelig ut, men det er faktisk ganske gøy (for ikke snakke om “vann-i-munnen-dannende”) å lage de merkeligste sjokolader, og fly verden rundt for å skaffe ingredienser og finne kjøpere.

Spillets mål er naturlig nok å tjene mest mulig penger, men med oppdrag, muligheter til å lage egne sjokolader og en rimelig spennende bakgrunnshistorie, blir dette et spennende spill som kan slå i hjel en god del timer =)

Så hvis du er på jakt etter et spill som ikke nødvendigvis må ha for mye action og stress, men som du kan bruke litt tid på når du har litt til overs, så last ned og spill i vei. Spillet er tilgjengelig for både PC og Mac, og koster den nette sum av $19.99 (som blir ca 100 NOK med dagens kurs, og det er jo ikke så veldig ille).

Som jeg har skrevet om i opptil flere innlegg tidligere nærmer klimatoppmøtet i København seg med stormskritt. Det har i det siste vært mye spekulasjoner rundt hva som kommer itl å bli utfallet av møtet. Først ble det meldt at Obama ikke kom til å møte opp, så kom nyheten om at det ikke vil bli noen bindende avtale på møtet og mange trodde dermed at alt håp for et positivt utfall av møtet var ute. Nå kan det imidlertid se ut som at vinden snur.

Alle store medier kan i kveld melde at Obama allikevel har tenkt seg til Københavntoppmøtet. Han kommer ikke til å være der hele møtet, og heller ikke på den siste dagen, men kommer til å stikke innom på vei til Oslo for å motta fredsprisen. Den 9. desember kommer Obama til å være i København, noe som er et svært positivt tegn. Med Obama til stede vil det være langt større håp om å kunne få til en avtale som omfatter alle verdens land.

I tillegg til denne nyheten kan Aftenposten melde at Obama kommer til å foreslå konkrete utsippskutt på møtet. Spesifikt kommer han til å foreslå en reduksjon med 17% innen 2020 og 42% innen 2030. Det eneste som er synd med disse forslagene er at det er snakk om kutt i forhold til 2005-nivået, og ikke i forhold til f.eks. 1990 nivået som Kyotoavtalen basserte seg på. Allikevel må vi se på det positive i at USA nå kommer på banen, og kanskje den viktigste nyheten, at de har hatt fremskritt i samtalene med Kina!

Obama var i Kina i forrige uke, og skal da ha blitt enig med den kinesiske regjeringen om at det er viktig med en avtale i København som får “umiddelbar effekt”. Kina er en av verdens største forurensere, og åpner et nytt kullkraftverk hver uke. Det er derfor essensielt at de blir med på en bindende klimaavtale.

Alt i alt må dagen i dag kunne sies å være en gladdag for klimaaktivistene og jordens befolkning som helhet. Det blir spennende å se om løftene og håpene som er gitt og tent i dag blir oppfylt under toppmøtet, men jeg tror det er større sannsynlighet enn noen gang for at vi får se resultater av møtet i København.

Dette innlegget inneholder sterke bilder

Det er mye spennende man får være med på i løpet av en reise som CfC, og jeg har nå fått oppleve noe som svært få har muligheten til å se. Sporten er forbudt i så godt som alle land i verden, men ikke på Filippinene. Hanekamp er nemlig en viktig del av kulturen her, og det går svært blodig for seg.

En kamphane blir spesielt trent til kamp i to år. Eierene gir hanene et svært godt liv med mye god mat, vitaminer og trening. Det er neppe noen dyr på Filippinene som får så godt stell av eierene som kamphanene. Men det kommer en dag i hanens liv hvor dette endres.

På kampdagen blir hanene veid, og deretter blir de gjort klare til kamp. Den viktigste delen av denne forberedelsen er selvsagt festingen av et 7 cm langt, sylskarpt, knivblad til den ene foten. Dette er hanens viktigste våpen i den kommende kampen, og skal skade motstandern så hardt som mulig. Etter at hanen har fått festet bladet blir den tatt med til venteområdet før kampen.

Kampene foregår i en arena som er ca 10 meter i diameter. Her blir hanene først holdt opp mot hverandre av eierne, slik at de kan bite hverandre i hals og rumpe. Dette skal gjøre dem mer kamplystne. Så fjernes beskyttelsen fra knivbladet, og hanene slippes fri i ringen.

En kamp er stort sett over på et øyeblikk. De første sekundene går hanene rundt hverandre i ringen, før de kaster seg over hverandre med dødelig kraft. Knivbladene kutter store sår i hanene, og kampen er som oftest over på under et minutt. Da ligger en av hanene livstruende skadd eller dø på bakken, mens vinneren (forhåpentlig) fortsatt klarer å stå oppreist.

Etter kampen blir både vinneren og taperen i all hast tatt med til et område utenfor stadion hvor de etter beste evne blir sydd sammen igjen. Det er ikke uvanlig at både vinneren og taperen dør, men hvis vinneren er heldig og overlever, får den mulighet til å sloss nok en kamp ved en senere annledning.

Hanekamp er en brutal sport, og det kan være en skremmende opplevelse å se det for første gang. De fleste filippinere vil imidlertid ikke forstå hva du mener hvis du anntyder at sporten er ond, eller at det er dyreplageri. Her er det en del av kulturen, og er å betrakte som en publikumssport. Rett før hanene blir sluppet løs mot hverandre er det hektisk aktivitet på tribunene mens veddemål blir ropt til de forskjellige bookmakerne som står rundt om i mengden. Det virker å være totalt kaos, men selv om ingen skriver ned noe får alle på mystisk vis pengene sine etter kampen.

Det er ikke vanskelig å forstå at hanekampe er forbudt i så godt som alle andre land enn Filippinene, men det er selvsagt viktig å forstå at det her er en del av kulturen. Mange vil nok kritisere praksisen, men når man er her, så må man bare akseptere at dette er noe filippinerne gjør, og at de neppe kommer til å endre praksis i noen nær fremtid.

Ja, det er et faktum at svineinfluensaen flyr over landet, og det er mange hundre tusen som har blitt smittet. Endelig har en vaksine kommet på plass, og vaksinasjonen er i full gang. Men det er en gruppe mennesker som skaper usikerhet og frykt rundt vaksinen.

Med argumenter og konspirasjonsteorier som er langt fra troverdige, skremmer “Folkeaksjonen mot svineinfluensavaksinering” folk i fra å ta en vaksine som kan redde dem fra alvorlige komplikasjoner. Som det stod å lese på dagbladet.no i dag har en mor bestemt seg for å ikke vaksinere barna sine, fordi hun mener at “sannheten vil komme for en dag”.

Det er selvsagt opp til en hver om man ønsker å vaksinere seg eller ikke, men jeg synes det blir skummelt når mennesker tror på propaganda av den typen vi ser i denne saken. Som dagbladet skriver i en annen artikkel er flere av folkene bak www.vaksineaksjon.no også involvert i driften av andre nettsteder, f.eks. www.nyhetsspeilet.no, en nettside som blandt annet hevder at årsaken til at klimatoppmøtet i København avholdes er for å skape en verdensregjering. Det kan forøvrig også nevnes at mannen som står oppført som eier av Nyehtsspeilet, også drifter en av norges større IT-nettsider ITPro.no.

Det kan godt finnes mange grunner til at man velger å ikke ta influensavaksinen, men dersom noen av grunnene er at man hører på “argumentene” til “Folkeaksjonen”, så bør man nok tenke seg om noen ganger til. Mange av argumentene har ikke noen logisk sammenheng, og mange av kildene er tvilsomme. Det største problemet med argumentene er at “Folkeaksjonen” prøver å komme frem til at myndighetene ønsker en massevaksinering med en vaksine de vet er farlig. Dette skal hovedsaklig være fordi myndighetene tjener på salg av vaksinen. Blandt argumentene som benyttes mot f.eks. Folkehelseinstituttet er at de tidligere har fått kritikk for prosjekter de har gjennomført. Det skal mye til for å finne en statlig institusjon som ikke har blitt kritisert for noe de noensinne har gjort.

Siden jeg er i utlandet har jeg ikke hatt mulighet til å få tatt vaksinen, men den skal tas så snart jeg kommer til Norge, med mindre pandemien er ferdig før den tid. Jeg håper at propagandaen fra en liten gruppe med konspirasjonsteoretikere ikke stopper noen fra å ta en vaksine som kan redde livet deres.

Are Kalvø har skrevet en bok som heter Nød. Boken handler om en mann som vinner i lotto, og bestemmer seg for å dra til Etiopia for å gjøre en forskjell i verden. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som fortelles i boka. Faktisk er det mye som er akkurat sånn som jeg opplevde Afrika, og oppholdet hittil.

Boka er veldig bra, men den blir noe helt annet når man har vært i Afrika. Hadde jeg lest den uten å ha vært der ville jeg sikkert ha tenkt at; “Ja, det er vel noe sånt”. Men jeg har vært i Afrika, om enn bare i tre uker, og kan si at; “Ja, det er akkurat sånn”!

Når Kalvø beskriver byråkratiet, håpløsheten, og gleden, så gjør han det på en så kjent måte at jeg nesten skulle tro at deler av boken var basert på uteoppholdet mitt. Som han beskriver visa-byråkratiet:

-Vi skal først stå i denne køen, og så skal vi stå i den andre.
-Hvorfor det?
-Det finner vi nok ut av

Det er også en utrolig forkjærilghet for avskrift i både Kenya og Filippinene…

Hun tok ett og ett pass, brettet ut skjemaet som lå inni, og skrev av det uniformasmannen hadde skrevet av fra innreisekortene.

Det er faktisk sånn det er. Man fyller ut et skjema på flyet. Også et par til. Og når du lander er det alltid et eller annet skjema de ikke hadde på flyet, f.eks. svineinfluensaskjema. Når alt er ferdig, så skal alt skrives av, skrives over i passet ditt, føres inn i bøker, og journalføres. De elsker å lage skjemaer, og det er tydelig at de også har ett eller annet gigantlager hvor de lagrer alle bøkene med avskrift, men jeg lurer på hvor det er…

Faktisk synes jeg at boka passer så bra til reisen min at jeg kommer til å lage noen bloggposter med utgangspunkt i sitater fra boka. Tror det kan bli bra, og i mellomtiden: Gå til biblioteket, lån “Nød” av Are Kalvø, les den, le av morsomhetene, bli flau over hvor rett han har når han beskriver hvordan vi bare lukker øynene for urettferdigheten, og bli inspirert til å vinne i lotto og dra til Etiopia!

Etter å ha snakket med Norge (les: Snakket med noen hjemme, med forbindelser til folk som forstår seg på internasjonale relasjoner), har det kommet noen flere fakta på bordet om hvorfor Obama ikke kommer, og aldri hadde tenkt seg, til København. Jeg skylder ham kanskje han halv unnskyldning for det forrige innlegget, men ikke noe mer enn det. For den egentlige grunnen til at han ikke kommer er ikke noe bedre enn den første.

Som jeg skrev om tidligere, så skal Obama ta imot Nobels fredspris i desember, og har ikke tenkt seg til København. Kilder i det Hvite hus har tidligere uttalt at dette gjør at han ikke drar til Københavnmøtet, fordi det ikke er tilrådelig å bruke så mye tid utenlands. Men det er ikke hele sannheten.

Obama har nok aldri hatt planer om å dra til København, i alle fall ikke etter at han ble president. For å dra til København må han være sikker på å oppnå noe, og det gikk jo ikke så bra sist han var der. Da promoterte han OL i Chicago, noe som ikke hjalp det minste, og komiteen ga OL til Rio istedet. En ny bomtur til København er dermed ikke på topp-ti lista til Obama.

Problemet til Obama er at han ikke har noe mandat fra Senatet til å presentere noe som helst på møtet i København. Han har rett og slett ikke noe konkret å komme med, til tross for alle sine løfter. Det er dermed ikke noe spesielt Obama kan gjøre i København, og uten utsikter mot å kunne bli noen klimahelt, så vil nok ikke Obama dra til København, Nobelpris eller ei…

Så det blir nok neppe noen Obama i København. Vi må bare håpe at det ikke ødelegger for møtet som helhet. Jeg føler meg fortsatt like skuffet over Obama som i det forrige innlegget, men kan nå også legget til det amerikanske Senatet på listen “ting og personer jeg som ikke arbeider for klima”.

Dette innlegget ble skrevet den 9. november, og automatisk publisert 15. november.

Etter to hele månder på Filippinene er det på tide å oppsummere hva jeg har lært og opplevd. Med en setning for hvert emne…

Så for vi se hvordan det blir om en måned, om det er det samme inntrykket jeg sitter igjen med, og om det er noen ting som har blitt mer eller mindre viktige…

• Mat: Består av ris, ris, ris og litt kjøtt hvis det er plass på talerkenen.
• Penger: Som her er Peso, og det aller meste er billigere enn i Norge, med unntak av elektronikk, som er dyrere.
• Tid: Er ikke så farlig, med mindre du som utlending en sjelden gang er sen, for det er selvsagt den ene dagen de andre har bestemt seg for å være tidsnok.
• Utlendinger: Er veldig spennende, og det er ikke uvanlig at folk nesten vrir av seg halsen for å se på oss så lenge som mulig, eller bare kommer bort til oss, begynner å fnise voldsomt, og løper tilbake til vennegjengen.
• Reise: Er slitsomt, men går bra hvis man får slappe av etterpå. Hvis ikke er det veldig slitsomt å ha program.
• Engelsk: Funker fint som språk, og det er sjeldent problemer med å gjøre seg forstått, og da funker tegnspråk fint.
• Kjipt: Kan det bli, serlig hvis man er et sted fordi det er stas for dem at du er der, og ikke fordi du skal lære noe.
• Donuts: Er DIGG, og lett å få tak i!
• Brownies: Er også DIGG, også lett å få tak i!
• Søtsaker: Er, skulle du sett, også DIGG, og filippinerne elsker søte ting.
• Jul: Starter i september, og i november er det jul overalt!
• Dyr: Må man lære seg å leve tett på, og det nytter ikke å være redd for kakerlakker, mus, edderkopper og salamandere.
• Vær: Endrer seg fort, og regnet kommer uten varsel.
• Mobilt bredbånd: Hjelper meg å holde kontakten med omverdenen, og blogge =)
• Mail: Gir oppdateringer hjemmefra, og gir mulighet til å gi noen oppdateringer tilbake =)
• Pensum: Er kjipt, serlig når man må lese i ferien sin.
• Ferie: Er veldig bra når man er på Boracay, i alle fall når vi ikke må lese pensum =)
• Katastrofer: Både opplever og ser vi resultatene av ganske ofte, og det er skummelt å vite hvor stor effekt regn og vind kan ha.
• Jeepney: Er den eneste transportmåten som gjelder, den er billig og effektiv.
• Trafikkork: Gjør imidlertid at jeepene ofte er ganske trege.
• Forurensning: Er et resultat av alt for mye trafikk, og kan få det til å svi i øynene og halsen.
• Mobiltelefon: Bruker filippinerne hele tiden, og det er ganske billig å ringe hjem.
• SMS: Det filippinerne bruker mobilen til, stort sett sender de 5 SMSer på rad i stedet for en stor melding.
• Savn: Melder seg med gjevne mellomrom, serlig når man er syk eller det er kjedelig program.

Det var en liten liste over det som beskriver mitt besøk på Filippinene til nå. Det begynner sakte å gå opp for meg at det har gått to tredeler av oppholdet her. Snart er vi ferdig med uteoppholdet i Baguio, og da er det tre uker i Manila før vi reiser hjem…

Dette innlegget ble skrevet den 9. november, og automatisk publisert 13. november.

Jeg har aldri vært spesiellt redd for dyr og kryp, men jeg skal ikke prøve å si at jeg har vært veldig glad i dem heller. På Filippinene har jeg i alle fall blitt utfordret uansett…

Når man bor i hus som ikke er helt tette, og man aldri lukker dørene fordi det ikke er aircondition, så sniker det seg jo inn ett og annet kryp. Kakerlakker ble vi vant til den første uken, og bare i dag har jeg sendt to stykker flyvende ut av vinduet på rommet mitt.

Men hvis man blir lei av å jage kakerlakker, så er det andre koselige ting her også. I dag fant jeg f.eks. ut at jeg har en mus under senga. Er jo selvsagt ikke så veldig hyggelig å vite at den er der mens jeg sover, men hva skal man gjøre? Er jo ikke akkurat så veldig mange valg. Kaster jeg den ut finner den sikkert veien inn igjen uansett, så jeg satser bare på at den lar meg sove i fred.

Og mens vi var på Iloilo stiftet jeg nært bekjentskap til kjempeederkoppen Bob. Fant ut at den var mye mindre skremmende etter at den fikk et navn. Var omtrent 10-12 cm lang, og levde på badet. Så før man skulle ta en dusj var det alltid en god ide å finne ut hvor Bob var, sånn at man ikke ble overrasket…

Salamandere og firfisler er også noe man blir vant til. I alle størelser kryper de rundt på vegger, gulv og tak. Noen er bare en cm lang, mens andre kan være 15-20 centimeter. Heldigvis gjør de ingenting annet enn å være der, så de er ikke noe å være redd for.

Alt i alt vil jeg si at jeg begynner å bli vant til kryp nå. Mus kommer fortsatt som en overraskelse, men kakerlakkene fanger jeg snart i søvne. Tipper at å hanskes med en liten edderkopp når jeg kommer hjem skal gå ganske greit =)

Innlegget ble skrevet den 9. november, og automatisk publisert 12. november.