Ja, på ett eller annet tidspunkt blir det for mye. Det blir rett og slett ikke morsomt lenger. På ett eller annet tidspunkt blir man bare sur. Og det har skjedd nå. Jeg er lei av å bli ropt etter på gata av alle og en hver.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe problem med små barn som roper etter meg på gata. De er barn, og leker og koser seg. Selv om jeg ikke er “Americano” eller pleier å hilse på vennene mine med “Hey Joe, What’s up maaaan” så kan jeg godt spille med. Egentlig så kan det gjøre dagen litt bedre for meg. Hvis det at jeg roper tilbake gleder barn som er i en vanskelig situasjon, så er jo det bare koselig =)

Men når jeg går nedover gata, og 40-åringer roper etter meg som om de var små barn, og de nesten løper etter meg for å få et ekstra glimt av den rare hvite gutten som nettopp gikk forbi, så blir jeg en smule irritert inni meg. Jeg er faktisk ikke et dyr i bur i dyrehagen. Du har faktisk ikke fått noen billett som sier at det er greit å behandle meg som om du kjenner meg, eller som at jeg synes det er morsomt å bli ropt etter av alle som ser meg.

Nå kan det kanskje høres ut som at dette er et stort problem, og noen ganger er det faktisk det, men stort sett er alle menneskene her hyggelige og koselige. Det er bare noen ganger det blir litt for mye… Det er faktisk så spennende for enkelte her å se en høy (ja, jeg er høy i dette landet) hvit mann, at de glemmer det de driver med, eller bare blir stående og måpe. Noen ganger er jeg faktisk redd for at jeg skal forårsake trafikulykker fordi jeg går langs veien…

Bilde er lånt fra http://davidcoethica.files.wordpress.com/2009/04/boy20shouting.jpg