Etter å ha tilbragt nesten en og en halv måned på Filippinene var turen endelig kommet til en mye etterlengtet ferie. Selv om vi jo måtte skrive oppgaven vår til Høgskolen i Oslo, så ble det jo litt tid til å se Boracay, og det øya har å by på.
Boracay bærer klart preg av å være et turiststed. Så lenge man er på stranda, og går langs hotellene er Boracay en flott øy tilsynelatende uten problemer, men ser man godt etter, eller går litt utenfor allfarsvei, finner man mange utfordringer.
Det åpenbare problemet er selvsagt turismen i seg selv. Boracay er et paradis med lange hvite strender, og klart blått vann. Men alle betongklossene av hoteller som har blitt bygd langs strandkanten gjør at det ikke lenger er så vakkert som man kan forestille seg at det en gang var.
Som gjest på et hotell i Boracay blir man behandlet som en konge, og det er overflod av mat og alt annet man måtte trenge. Det står i skarp kontrast til lønningene til de hotellansatte, som ikke er høye nok til at de har råd til å spise et måltid på hotell de arbeider ved en gang.
Og alt det du kaster i søppla etter at du har spist dagens porsjon med potetgull og annet snacks; det havner på en søppelfylling i innlandet av Boracay, hvor turistene aldri drar. Problemet nå er at det snart ikke er plass til mer søppel, og en løsning på problemet er ikke i sikte.
Av turistene er det heller ikke alle det er like hyggelig å se. Selv om jeg nødig vil dømme noen, så får jeg litt vondt når jeg ser en 60 år gammel europeer, som går hånd i hånd med en 19 år gammel filippinsk jente. Jeg skal ikke si at de ikke kan være lykkelige, men det virker jo som utnyttelse.
Men til tross for nedsidene ved Boracay, så er det mange ting å nyte som turist. Flotte strender herlig varmt og klart vann, og masse god mat. Å være turist på Boracay er flott, og når man legger av seg all utviklingsteorien, så kan man lene seg litt tilbake og nyte muligheten til å slappe av. Og noen bilder av omgivelsene man kan slappe av med, kommer her:
