Det ble fort klart at vi måtte avlyse alt program når tyfonvarselet kom inn, og vi ble sittende inne og så på regnet. Selv om det regna noe usannsynelig mye, så trodde vi ikke at det skulle bli noen ille flom. Utover kvelden kom det inn rapporter om oversvømmelser til langt oppover takene på hus, og om biler som ble skylt med vannet. Vi var heldigvis trygge i et hus som lå høyt oppe, og kunne legge oss, trygge på at vi ikke ville bli skylt bort.

I dag tok vi turen ut i Manila for å se på flommen. Selv om det (nesten) har sluttet å regne, så ligger vannet fortsatt høyt i gatene. Da vi kom frem var det totalt strømbrudd, og det lå 20 cm vann i gatene. Folk prøvde så godt de kunne å fortsette med sine daglige gjøremål, men det blir selvsagt litt vanskeligere når de må vasse gjennom gatene.

Men de 20 centimeterne med vann var ingenting mot det vi fikk se to kvartaler lenger ned. Der lå det 8 meter vann på veien! Det var så dypt at mange var ute og tok seg en svømmetur, eller stupte fra lyktestolpene! Det var rett og slett helt utrolig.

Det er noe rart med å oppleve en så stor naturkatastrofe. På en måte er man oppspillt fordi man får muligheten til å se det, samtidig så er man veldig trist når man tenker på alle de livene som har gått tapt, og alle de som har mistet det de eier. Mange her på Filippinene frykter at offrene vil være glemt om noen uker, når media får noe annet å fokusere på.

Her er et par bilder jeg tok i dag, og som kanskje kan gi en ide om hvordan det er her: