Man skulle tro, og håper inderlig, at når tyfonene rammer, så er flom og vind den største fienden. Bare man unngår disse er man trygg. Dessverre er det ikke så enkelt. Det har Baguio fått merke, og jeg fått se.

I løpet av oppholdet vårt har vi vært på to utflukter til jordskredsstedene, og det har det blitt mange bilder og historier av. Det er vanskelig å beskrive det jeg har sett, så i stedet lar jeg bildene fortelle historiene om lidelsen til menneskene som bor her.

Det første stedet vi besøkte var heldige. De hadde ingen dødsfall. På morgenen hadde de våknet til gjørme i husene, og skjønt at det hadde skjedd et jordskred. Bakken hadde sunket, og bekken kunne ikke ta unna for alt vannet. Innbyggerne startet med en gang å få unna vann og gjørme, noe som reddet dem fra flere skred. Allikvel har det skjedd store materielle skader, og mange har mistet hus og eiendeler. På toppen av bakken står det et stort hus, som nå har glidd ut, og etter all sannsynlighet må rives.

Vi gikk videre inn i området, og kom til et sted hvor bakken hadde sunket med 3 meter. Det er vanskelig å forestille seg, men det betyr at alle husene flyttet seg nesten to etasjer nedover. Det fører til enorme skader, og flere titalls hus er totalskadd etter fallet. Vi møtte en familie som hadde fått ødelagt nesten hele huset. Men da viser filippinerne seg fra sin beste side, og smiler og er glade over det de har. Musikk ruller ut av radioen, og de sitter ute og nyter det fine været. Filippinerne tar alt som blir kastet mot dem, og finner noe positivt i alt.

Noen dager senere dro vi til et område hvor historiene ikke er like lyse. Vi var med en karavan med hjelpeforsyninger, og fikk mulighet til å dra ut for å se på det værst rammede området. I bildet ser dere hvordan deler av et boligfelt bare er revet vekk. Mer enn 15 personer døde her, da skredet rammet dem midt på natta. For de som var heldige nok til å overleve var det lite igjen.

Før vi dro tilbake til byen gikk vi inn i et lite nabolag Her hadde det kommet enorme steiner nedover fjellsiden, og knust et hus hinsides gjennkjennelse. Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er noe man bare kan forstå ved å se.

Ikke alle dager som CfCer er like morsomme. De to siste dagene har definitivt vært blandt disse kjedelige dagene. Det er nemlig ikke alltid at programmet skal være til nytte for oss, men heller for de vi er hos.

Når det kommer hvite (og svarte (ja, det var Mireille som ba meg om å legge det til)) mennesker på besøk er det ofte stas, og stort sett betyr det at vi får servert det beste som finnes av mat, og blir utspurt om Norge. Alle regner med at vi er fra USA, og når vi snakker om Norge nikker og smiler de, mens de fem minutter senere spør om Norge er en del av Russland, eller kanskje en stat i Storbritannia…

Men de to siste dagene skulle jeg mye heller ha svart på den typen spørsmål enn det vi har gjort. Vi har nemlig vært på en kongress til en organisasjon her i Baguio. Kongressen kan best sammenlignes med en årssamling hvor de forskjellige avdelingene i området samles hvert tredje år. Og de samles for å legge frem rapporter, mange rapporter. Vi har sittet i 9 timer og hørt på fremleggingen av 51 årsrapporter! Det i seg selv er ille nok, men når alt foregår på det lokale språket blir det enda værre! Vi har også fått med oss fremleggingen av 8 forskjellige uttalelser, også på et annet språk. I det store og hele: KJEDELIG!

Heldigvis bestemte vi oss for at siden de er frekke nok til å ta oss med på dette, så kan vi være frekke nok til å sitte å lese i en bok mens alt skjer, så jeg er nesten ferdig med Are Kalvøs Nød =)

Så blir jo spørsmålet; Hva gjør vi her? Vi har en misstanke om at det er stor stas for dem å ha utlendinger tilstede på konferansen sin, og at det er derfor vi sitter der i time etter time og hører på noe vi ikke forstår ett kvekk av. Nei, noen ganger er det ikke så greit å være utlending…