Så for vi se hvordan det blir om en måned, om det er det samme inntrykket jeg sitter igjen med, og om det er noen ting som har blitt mer eller mindre viktige…

• Mat: Består av ris, ris, ris og litt kjøtt hvis det er plass på talerkenen.
• Penger: Som her er Peso, og det aller meste er billigere enn i Norge, med unntak av elektronikk, som er dyrere.
• Tid: Er ikke så farlig, med mindre du som utlending en sjelden gang er sen, for det er selvsagt den ene dagen de andre har bestemt seg for å være tidsnok.
• Utlendinger: Er veldig spennende, og det er ikke uvanlig at folk nesten vrir av seg halsen for å se på oss så lenge som mulig, eller bare kommer bort til oss, begynner å fnise voldsomt, og løper tilbake til vennegjengen.
• Reise: Er slitsomt, men går bra hvis man får slappe av etterpå. Hvis ikke er det veldig slitsomt å ha program.
• Engelsk: Funker fint som språk, og det er sjeldent problemer med å gjøre seg forstått, og da funker tegnspråk fint.
• Kjipt: Kan det bli, serlig hvis man er et sted fordi det er stas for dem at du er der, og ikke fordi du skal lære noe.
• Donuts: Er DIGG, og lett å få tak i!
• Brownies: Er også DIGG, også lett å få tak i!
• Søtsaker: Er, skulle du sett, også DIGG, og filippinerne elsker søte ting.
• Jul: Starter i september, og i november er det jul overalt!
• Dyr: Må man lære seg å leve tett på, og det nytter ikke å være redd for kakerlakker, mus, edderkopper og salamandere.
• Vær: Endrer seg fort, og regnet kommer uten varsel.
• Mobilt bredbånd: Hjelper meg å holde kontakten med omverdenen, og blogge =)
• Mail: Gir oppdateringer hjemmefra, og gir mulighet til å gi noen oppdateringer tilbake =)
• Pensum: Er kjipt, serlig når man må lese i ferien sin.
• Ferie: Er veldig bra når man er på Boracay, i alle fall når vi ikke må lese pensum =)
• Katastrofer: Både opplever og ser vi resultatene av ganske ofte, og det er skummelt å vite hvor stor effekt regn og vind kan ha.
• Jeepney: Er den eneste transportmåten som gjelder, den er billig og effektiv.
• Trafikkork: Gjør imidlertid at jeepene ofte er ganske trege.
• Forurensning: Er et resultat av alt for mye trafikk, og kan få det til å svi i øynene og halsen.
• Mobiltelefon: Bruker filippinerne hele tiden, og det er ganske billig å ringe hjem.
• SMS: Det filippinerne bruker mobilen til, stort sett sender de 5 SMSer på rad i stedet for en stor melding.
• Savn: Melder seg med gjevne mellomrom, serlig når man er syk eller det er kjedelig program.

Det var en liten liste over det som beskriver mitt besøk på Filippinene til nå. Det begynner sakte å gå opp for meg at det har gått to tredeler av oppholdet her. Snart er vi ferdig med uteoppholdet i Baguio, og da er det tre uker i Manila før vi reiser hjem…

Dette innlegget ble skrevet den 9. november, og automatisk publisert 13. november.

I løpet av oppholdet vårt har vi vært på to utflukter til jordskredsstedene, og det har det blitt mange bilder og historier av. Det er vanskelig å beskrive det jeg har sett, så i stedet lar jeg bildene fortelle historiene om lidelsen til menneskene som bor her.

Det første stedet vi besøkte var heldige. De hadde ingen dødsfall. På morgenen hadde de våknet til gjørme i husene, og skjønt at det hadde skjedd et jordskred. Bakken hadde sunket, og bekken kunne ikke ta unna for alt vannet. Innbyggerne startet med en gang å få unna vann og gjørme, noe som reddet dem fra flere skred. Allikvel har det skjedd store materielle skader, og mange har mistet hus og eiendeler. På toppen av bakken står det et stort hus, som nå har glidd ut, og etter all sannsynlighet må rives.

Vi gikk videre inn i området, og kom til et sted hvor bakken hadde sunket med 3 meter. Det er vanskelig å forestille seg, men det betyr at alle husene flyttet seg nesten to etasjer nedover. Det fører til enorme skader, og flere titalls hus er totalskadd etter fallet. Vi møtte en familie som hadde fått ødelagt nesten hele huset. Men da viser filippinerne seg fra sin beste side, og smiler og er glade over det de har. Musikk ruller ut av radioen, og de sitter ute og nyter det fine været. Filippinerne tar alt som blir kastet mot dem, og finner noe positivt i alt.

Noen dager senere dro vi til et område hvor historiene ikke er like lyse. Vi var med en karavan med hjelpeforsyninger, og fikk mulighet til å dra ut for å se på det værst rammede området. I bildet ser dere hvordan deler av et boligfelt bare er revet vekk. Mer enn 15 personer døde her, da skredet rammet dem midt på natta. For de som var heldige nok til å overleve var det lite igjen.

Før vi dro tilbake til byen gikk vi inn i et lite nabolag Her hadde det kommet enorme steiner nedover fjellsiden, og knust et hus hinsides gjennkjennelse. Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er noe man bare kan forstå ved å se.

Marianne er en av de CfCerne som har forelsket seg helt i Filippinene etter oppholdet sitt her, og som drømmer om å få reise tilbake hit. Det ønsket fikk hun oppfylt etter å ha startet å arbeide for en organisasjon som er involvert i arbeid her på Filippinene, og det passet bra med programmet vårt slik at vi fikk muligheten til å møte henne.

Var veldig godt å få snakke med noen andre nordmenn, få dele noen erfaringer om det vi hadde opplevd, og få ny input på hva vi kan forvente oss, og tips til hvordan vi skal klare oss her frem til Desember. Den viktigste “inputen” var kanskje 2 plater med deilig norsk Melkesjokolade. Er helt ubeskrivelig godt å kunne spise et lite stykke Norge, og drømme seg bort til den dagen man kommer hjem og kan gommle sjokoalde som bare det (eller “Mønshe” som HC ville kallt det =P).

Marianne er en av de som har vært veldig aktive i å overtale/presse meg til å bli med i CfC, og har også vært veldig klar på at Filippinene er landet jeg burde ønske meg til. Det er jeg veldig glad for i dag. Har det flott på Filippinene, og har fått mange utrolig bra venner i CfC =)

Så for en gangs skyld tror jeg at det ikke var så farlig å ønske seg noe =) Men måtte jo skremme deg litt Marianne =P

Siden filippinerne har to måltider om dagen dedikert til snacks er det heller ikke vanskelig å finne en unnskyldning til å spise en donut eller 5. Billig er det også. Litt avhengig av hvor du kjøper dem kan du få 12 donuts til 15 kroner, eller 6 til 15 kroner hvis du går for litt mer fancy toppinger =)

På bildet under ser du en boks med Donuts fra kjeden med det passende navnet GoNuts DoNuts, og de har donuts med sjokoalde, kokos og marshmallows =D Homer har helt rett! Mmmmmm, DONUTS *sikkle sikkle*

Skje og gaffel
Filippinerne forstår ikke hva i all verden man skal med kniv, og spiser istedet med skje og gaffel. Hvis de trenger å skjære noe bruker de skjeen til det. For en europeer er dette helt uforståelig, men det er ikke noe poeng i å spørre om kniv, da får du bare mange uforstående blikk. Det er ikke at de ikke vil gi deg kniv, de har det rett og slett ikke, og forstår ikke hva i all verden som er galt med å skjære kjøttet ditt med en skje.

Varmtvann, hvilken fisk er det?
Filippinene er et varmt land, så når man skal ta seg en dusj vil ikke filippinerne bli plaget av varmt vann. Men det tar tid å venne seg til å dusje i kaldt vann hver dag, for selv om landet er varmt, så klarer de å holde vannet kaldt. Etter en måned med kalde dusjer har jeg enda ikke blitt glad i dem, men jeg skal vel klare et par månder til med kalde dusjer.

Hey Joe!
For filippinerne, og da serlig barna, er det utrolig å se en hvit mann. Det er ikke veldig vanlig med hvite mennesker her, og siden jeg med mine 183 centimeter er å regne som en kjempe her, er det ganske lett å få øye på meg. For filippinerne er alle hvite mennesker amerikanere som heter Joe. Det kommer fra serien G.I.Joe, og derfor blir det alltid ropt “Hey Man” og “Hey Joe” etter meg når jeg går nedover gata. Er både litt morsomt og litt irriterende.

Høyde
Og når vi var inne på det å være 183 centimeter høy. Det er faktisk ganske utfordrende her, siden det er langt over gjennomsnittshøyden. Jeepneyer, hus, trapper, senger og alt annet er designet med tanke på mennesker som ikke er høyere enn 170. I Norge behøver jeg aldri å tenke på høyden min, noe som har ført til at jeg har slått hodet mitt minst 100 ganger siden vi kom.

Mat, mat og mat
Filippinerne spiser mye mat, de spiser hele tiden. Det er fem måltider hver dag, med snacks som et fastsatt måltid to ganger om dagen, og flere hvis man er mer sulten. Det er med andre ord ingen grunn til at magen skal rommle i løpet av en dag, kanskje med unntak av inntak av for mye mat…

Jul
Til min glede, og til enkelte i mitt reisefølges skrekk, starter filippinerne julefeiringen i September! Det betyr juleutstillinger, julesanger, og alt annet som hører jula til. Betjeningen på kjøpesentrene har allerede startet å gå med nisseluer. Jeg for min del synes det er koselig med litt julestemning, men jeg har skjønt at noen synes det kan bli litt mye.

Så der har vi et lite utdrag av ting man må venne seg til når man er på Filippinene. Ikke alt er til min største glede, men det er en viktig del av å integrere seg med kulturen.

Når man kommer til et annet land er alltid maten noe av det som er veldig anderledes fra det man er vant til. Her er Filippinene intet unntak.

Mange vil nok hevde at man kan oppsummere det filippinske kostholdet i tre ord: Ris, ris og ris. De har helt rett. Filippinerne spiser ris til samtlige måltider, inkludert frokost, og de spiser enorme porsjoner. Regn med at det kokes flere kilo ris pr måltid for en familie på 3-4 personer. Man må med andre ord forberede seg på risen på forhånd.

Ellers er filippinerne et kjøttelskende land. Hvis du er glad i kjøtt er dette et selvsagt reisemål. Det er ikke noe problem å få tak i alle former for kjøtt, men den typiske filippiner spiser mye svin og kylling. Det er også mye lever i kostholdet, så hvis du har et problem med det kan det være en lurt å styre unna et hjemmebesøk.

Et annet trekk ved matkulturen er at all mat skal deles. Når man spiser deler man alt. Det påvirker også hvordan maten serveres. På de aller fleste restauranter er det vanskelig å bestille retter til bare en person. All maten settes midt på bordet, også tar man litt av alt på sin egen tallerken.

Filippinerne spiser også mye, og ofte. Minst fem måltider om dagen. Dagen starter med frokost, som gjerne består av ris, speilegg og fisk. Deretter følger Mirienda, en mellomting mellom et lite måltid og snacks. Kan være alt fra hamburger til kjeks. Så følger en lunsj, gjerne av ris og kjøtt. En ny Mirienda, også middag. Til middag er det vanlig med ris og kylling.

Filippinene kan også by på mye spennende mat. Den mest kjente, og merkeligste, delikatessen er kjent som Balot. For å si det på en pen måte er det et egg fra en and, som inneholder en halvveis utviklet fugl. For å si det som det er, så er det et hardkokt egg som inneholder et abbortert andefoster. Når det gjelder smaken er den ikke så ille, det er mer tanken på hva man spiser som er forstyrrende.

For å komme seg til landsbyen vi var i måtte vi en time utenfor Iloilo. Etter å ha tatt en trisycle i ca 20 minutter måtte vi ta beina fatt. Det var bra at jeg hadde kjøpt støvler for det var ca 15 cm gjørme hele veien, og det regnet mens vi gikk. Turen opp til landsbyen tok ca 30 minutter, og når vi kom frem fikk vi se en liten landsby hvor det bor ca 200 mennesker. De fleste som bor der lever av å dyrke ris, og de lever under veldig enkle forhold i bambushus.

Vi bodde hos en av familiene i landsbyen. Denne familien var en av de rikere, og eide litt land. Dermed har de råd til et litt større hus en resten av landsbyen, og har plass til noen gjester. De fleste andre som bor i byen eier ikke land, men arbeider på landet til landherren. De som arbeider på landherrens jord må gi fra seg halvparten av avlingen i betaling. På denne måten er jordbruket på Filippinene føydalistisk.

Den andre dagen fikk vi mulighet til å være med til en rismark hvor høstingen pågikk. Etter å ha snakket med bonden fikk vi også prøve å høste ris. Det var tungt og vanskelig arbeid. De lokale synes selvsagt at det var veldig morsomt å se noen utlendinger prøve seg, og vi fikk vite at med vårt tempo ville det ta ca en uke å høste åkeren. Den lokale bonden ble ferdig på to timer…

I løpet av dagene vi var i landsbyen fikk vi mulighet til å bruke mye tid sammen med barna. Vi lærte dem flere forskjellige leker, f.eks. haien kommer, og rødt/grønt lys. Hadde utrolig mye moro med barna, og det var veldig trist å måtte dra fra dem, for vi koste oss masse sammen. Men vi vet at vi har satt spor etter oss. Pastor Noel, som vi reiste sammen med, fortalte at lekene vi har lært dem kommer til å bli lekt i årevis fremover.

Men selv om man befinner seg midt i ingenmannsland på fjellet i Filippinene er det enkelte ting man alltid kan finne. Det første er selvsagt Coca Cola. Overalt på Filippinene er det små butikker, og fjellet er ingen unntak. Etter å ha drukket en kald Cola kan du høre på Lady Gaga på radioen, eller se på Big Brother på TVen. For strøm får du faktisk også tak i. På veien opp gikk vi langs kabelen som forsyner landsbyen med strøm. Denne byen er et godt eksempel på at globaliseringen når alle deler av verden.

Det ble fort klart at vi måtte avlyse alt program når tyfonvarselet kom inn, og vi ble sittende inne og så på regnet. Selv om det regna noe usannsynelig mye, så trodde vi ikke at det skulle bli noen ille flom. Utover kvelden kom det inn rapporter om oversvømmelser til langt oppover takene på hus, og om biler som ble skylt med vannet. Vi var heldigvis trygge i et hus som lå høyt oppe, og kunne legge oss, trygge på at vi ikke ville bli skylt bort.

I dag tok vi turen ut i Manila for å se på flommen. Selv om det (nesten) har sluttet å regne, så ligger vannet fortsatt høyt i gatene. Da vi kom frem var det totalt strømbrudd, og det lå 20 cm vann i gatene. Folk prøvde så godt de kunne å fortsette med sine daglige gjøremål, men det blir selvsagt litt vanskeligere når de må vasse gjennom gatene.

Men de 20 centimeterne med vann var ingenting mot det vi fikk se to kvartaler lenger ned. Der lå det 8 meter vann på veien! Det var så dypt at mange var ute og tok seg en svømmetur, eller stupte fra lyktestolpene! Det var rett og slett helt utrolig.

Det er noe rart med å oppleve en så stor naturkatastrofe. På en måte er man oppspillt fordi man får muligheten til å se det, samtidig så er man veldig trist når man tenker på alle de livene som har gått tapt, og alle de som har mistet det de eier. Mange her på Filippinene frykter at offrene vil være glemt om noen uker, når media får noe annet å fokusere på.

Her er et par bilder jeg tok i dag, og som kanskje kan gi en ide om hvordan det er her:

Turen hit gikk riktignok ikke helt uten problemer. Da vi skulle gjennom den siste sikkerhetskontrollen før gaten i Kenya bestemte kenyanske imigrasjonsmyndigheter seg for at de ikke trodde på at man ikke trengte visum for innreise til Fillippinene. Det førte til at vi ble fratatt pass og biletter og ble sittende i uvisshet i en tre kvarters tid før en sikkerhetsvakt kom og ga oss alle dokumentene tilbake med beskjed om at vi kunne dra.

Manila er forøvrig et veldig varmt og veldig fuktig. Det tar tid å venne seg til at klærne limer seg til kroppen hver gang man setter en tå utenfor et rom med aircondition.

I løpet av den første uka har vi fått en innføring i Filippinsk historie, politikk og kultur, vi har vært turister i Manila, og vi har i dag vært og besøkt en slum på en av Manilas søppelfyllinger.

Den neste uken skal vi besøke diverse prosjekter i og rundt Manila. Så skal vi på vår første store utflukt til Iloilo, fra 1.-17. oktober.

Det var en kort oppdatering om hva som skjer. Skal komme noen mer grundige innlegg i tiden fremover. Har skaffet mobilt bredbånd (3 kr/time), så nå skal det bli litt lettere å blogge og holde kontakten med folk på nett =)

Heldigvis har jeg også hatt mye tid i det siste, og har fortsatt noen uker, til å være sammen med venner =) Er utrolig rart at vi er så mange som har kjent hverandre så lenge som nå reiser hver til vårt. Det blir veldig trist at alle drar, men det er sånn livet er, og jeg satser på mange sammenkomster de kommende sommerne =)

Kommer sikkert også til å gjøre noen små endringer på bloggen før jeg drar sånn at alt er klart til å gi dere siste nytt fra Kenya, Filippinene og Ulsteinvik. Frem til neste gang ønsker jeg dere en god sommer, og håper dere koser dere med venner og kjente!