I løpet av oppholdet vårt har vi vært på to utflukter til jordskredsstedene, og det har det blitt mange bilder og historier av. Det er vanskelig å beskrive det jeg har sett, så i stedet lar jeg bildene fortelle historiene om lidelsen til menneskene som bor her.

Det første stedet vi besøkte var heldige. De hadde ingen dødsfall. På morgenen hadde de våknet til gjørme i husene, og skjønt at det hadde skjedd et jordskred. Bakken hadde sunket, og bekken kunne ikke ta unna for alt vannet. Innbyggerne startet med en gang å få unna vann og gjørme, noe som reddet dem fra flere skred. Allikvel har det skjedd store materielle skader, og mange har mistet hus og eiendeler. På toppen av bakken står det et stort hus, som nå har glidd ut, og etter all sannsynlighet må rives.

Vi gikk videre inn i området, og kom til et sted hvor bakken hadde sunket med 3 meter. Det er vanskelig å forestille seg, men det betyr at alle husene flyttet seg nesten to etasjer nedover. Det fører til enorme skader, og flere titalls hus er totalskadd etter fallet. Vi møtte en familie som hadde fått ødelagt nesten hele huset. Men da viser filippinerne seg fra sin beste side, og smiler og er glade over det de har. Musikk ruller ut av radioen, og de sitter ute og nyter det fine været. Filippinerne tar alt som blir kastet mot dem, og finner noe positivt i alt.

Noen dager senere dro vi til et område hvor historiene ikke er like lyse. Vi var med en karavan med hjelpeforsyninger, og fikk mulighet til å dra ut for å se på det værst rammede området. I bildet ser dere hvordan deler av et boligfelt bare er revet vekk. Mer enn 15 personer døde her, da skredet rammet dem midt på natta. For de som var heldige nok til å overleve var det lite igjen.

Før vi dro tilbake til byen gikk vi inn i et lite nabolag Her hadde det kommet enorme steiner nedover fjellsiden, og knust et hus hinsides gjennkjennelse. Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er noe man bare kan forstå ved å se.

For å komme seg til landsbyen vi var i måtte vi en time utenfor Iloilo. Etter å ha tatt en trisycle i ca 20 minutter måtte vi ta beina fatt. Det var bra at jeg hadde kjøpt støvler for det var ca 15 cm gjørme hele veien, og det regnet mens vi gikk. Turen opp til landsbyen tok ca 30 minutter, og når vi kom frem fikk vi se en liten landsby hvor det bor ca 200 mennesker. De fleste som bor der lever av å dyrke ris, og de lever under veldig enkle forhold i bambushus.

Vi bodde hos en av familiene i landsbyen. Denne familien var en av de rikere, og eide litt land. Dermed har de råd til et litt større hus en resten av landsbyen, og har plass til noen gjester. De fleste andre som bor i byen eier ikke land, men arbeider på landet til landherren. De som arbeider på landherrens jord må gi fra seg halvparten av avlingen i betaling. På denne måten er jordbruket på Filippinene føydalistisk.

Den andre dagen fikk vi mulighet til å være med til en rismark hvor høstingen pågikk. Etter å ha snakket med bonden fikk vi også prøve å høste ris. Det var tungt og vanskelig arbeid. De lokale synes selvsagt at det var veldig morsomt å se noen utlendinger prøve seg, og vi fikk vite at med vårt tempo ville det ta ca en uke å høste åkeren. Den lokale bonden ble ferdig på to timer…

I løpet av dagene vi var i landsbyen fikk vi mulighet til å bruke mye tid sammen med barna. Vi lærte dem flere forskjellige leker, f.eks. haien kommer, og rødt/grønt lys. Hadde utrolig mye moro med barna, og det var veldig trist å måtte dra fra dem, for vi koste oss masse sammen. Men vi vet at vi har satt spor etter oss. Pastor Noel, som vi reiste sammen med, fortalte at lekene vi har lært dem kommer til å bli lekt i årevis fremover.

Men selv om man befinner seg midt i ingenmannsland på fjellet i Filippinene er det enkelte ting man alltid kan finne. Det første er selvsagt Coca Cola. Overalt på Filippinene er det små butikker, og fjellet er ingen unntak. Etter å ha drukket en kald Cola kan du høre på Lady Gaga på radioen, eller se på Big Brother på TVen. For strøm får du faktisk også tak i. På veien opp gikk vi langs kabelen som forsyner landsbyen med strøm. Denne byen er et godt eksempel på at globaliseringen når alle deler av verden.