Man skulle tro, og håper inderlig, at når tyfonene rammer, så er flom og vind den største fienden. Bare man unngår disse er man trygg. Dessverre er det ikke så enkelt. Det har Baguio fått merke, og jeg fått se.

I løpet av oppholdet vårt har vi vært på to utflukter til jordskredsstedene, og det har det blitt mange bilder og historier av. Det er vanskelig å beskrive det jeg har sett, så i stedet lar jeg bildene fortelle historiene om lidelsen til menneskene som bor her.

Det første stedet vi besøkte var heldige. De hadde ingen dødsfall. På morgenen hadde de våknet til gjørme i husene, og skjønt at det hadde skjedd et jordskred. Bakken hadde sunket, og bekken kunne ikke ta unna for alt vannet. Innbyggerne startet med en gang å få unna vann og gjørme, noe som reddet dem fra flere skred. Allikvel har det skjedd store materielle skader, og mange har mistet hus og eiendeler. På toppen av bakken står det et stort hus, som nå har glidd ut, og etter all sannsynlighet må rives.

Vi gikk videre inn i området, og kom til et sted hvor bakken hadde sunket med 3 meter. Det er vanskelig å forestille seg, men det betyr at alle husene flyttet seg nesten to etasjer nedover. Det fører til enorme skader, og flere titalls hus er totalskadd etter fallet. Vi møtte en familie som hadde fått ødelagt nesten hele huset. Men da viser filippinerne seg fra sin beste side, og smiler og er glade over det de har. Musikk ruller ut av radioen, og de sitter ute og nyter det fine været. Filippinerne tar alt som blir kastet mot dem, og finner noe positivt i alt.

Noen dager senere dro vi til et område hvor historiene ikke er like lyse. Vi var med en karavan med hjelpeforsyninger, og fikk mulighet til å dra ut for å se på det værst rammede området. I bildet ser dere hvordan deler av et boligfelt bare er revet vekk. Mer enn 15 personer døde her, da skredet rammet dem midt på natta. For de som var heldige nok til å overleve var det lite igjen.

Før vi dro tilbake til byen gikk vi inn i et lite nabolag Her hadde det kommet enorme steiner nedover fjellsiden, og knust et hus hinsides gjennkjennelse. Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er noe man bare kan forstå ved å se.

I går var dagen jeg hadde gruet meg til kommet. Vi skulle til slummen i Pumwani, litt utenfor Nairobi sentrum. Jeg var veldig i tvil på hva jeg kom til å møte, og hvordan jeg kom til å takkle det.

På vei til St. John’s community centre stoppet vi på et kjøpesenter for å kjøpe med oss litt ris vi kunne gi til de familiene vi skulle besøke. Kjøpesenteret vi gikk på var i et av de rike distriktene av Nairobi, og var et veldig flott senter. Det var ganske ille å gå der inne, og tenke på at om noen minutter skal vi besøke folk som ikke hadde hatt penger nok til å kjøpe noe som helst der inne.

Fremme på St. John’s fikk vi en oppvisning i både fotball og dans, og mange av oss ble også med og danset. Så fikk vi en liten omvisning på senteret. Senteret ble startet for over 50 år siden, og tilbyr skolegang og utdannelse for barna i slumområdene, i tillegg til en mulighet til å drive på med aktiviteter. Vi fikk se et av klasserommene, også ble vi delt opp i grupper, og gikk ut i slummen.

Min gruppe gikk nedover en av hovedgatene, og vi snakket med Astrid, som er en av de som jobber på St. John’s om hvordan forholdene var for de som bodde i slummen, og andre steder i Kenya. Etter et lite stykke tok vi av fra veien, og gikk inn i selve slummen.

Jeg må innrømme at det var ganske anderledes enn jeg hadde trodd. Det var mye mer åpent og lyst enn jeg hadde trodd. Vi ble forklart at dette var en av de eldste delene av slummen, og at det derfor var ganske brede gater og store hus.

Vårt første stopp var klubbhuset til den lokale ungsdomsklubben. Da vi kom inn fikk vi se et ganske fint klubbhus med benker og en TV. Først tenkte jeg at det var ganske rart at de brukte penger på TV og satelittmottaker, men når de startet å fortelle om arbeidet sitt ga det mening. TVen ble brukt til å vise bl.a. fotballkamper for det lokale fotballaget. På den måten ble de inspirert til å trene hardere og bli bedre. De viste også informasjonsfilmer om HIV/ADIS osv.

Men det var ikke det eneste klubben drev med. De hadde gjennom de siste 10 årene gjort en utrolig innsats for nærmiljøet sitt, og hadde blandt annet fjernet en søppelfylling, startet en bilvask, kjøpt en bil de kunne kjøre fotballaget med, og som ble brukt til taxi (eller Mutatu som det kalles i Kenya) når de ikke kjørte laget, skaffet boliger de kunne leie ut til en billig penge, og gitt lokalsamfunnet mulighet til å ta en varm dusj ved å bygge dusjer.

Etter å ha vært i klubben skulle vi på hjemmebesøk. Nandrine og Afline og jeg fulgte etter en liten jente som het Ester hjem til henne. Hun bodde i en litt nyere del av slummen, og følgelig var gatene trangere og husene mindre. Hun bodde sammen med moren, faren og 3 søsken i et rom som var på ca 8 kvadratmeter. Størelsen lar seg rett og slett ikke beskrive med mindre man har vært der. Moren fortalte at hun var den som sørget for inntekten til familien ved å vaske klær. På en god dag kunne hun tjene 150 shilling (ca 12,50), men det var ikke hver dag hun fikk arbeid. Husleien var på 1000 shilling i måneden (ca 80 kroner), og alle pengene som var til overers gikk til mat, og til skoleutstyr til barna. Det er helt utrolig at det er mulig å leve under slike vilkår, men på en eller annen måte klarte de seg. På slutten av besøket ga vi familien litt ris som takk for at de tok seg tid til å få besøk.

Etter at alle hadde samlet seg etter hjemmebesøkene gikk vi mot fotballbanen. For å komme dit måtte vi gå gjennom slummen, og vi fikk se på nært hold hvordan mange av menneskene lever livet sitt. Til tross for at det var trangt føltte jeg aldri at det var skummelt eller utrygt. Vi gikk sammen med en gruppe lokale, og det gjorde selvsagt også at vi ikke var så utsatt. Det var riktignok en dame som grep tak i armen til Kasper og ropte noe ingen forstod, men utover det skjedde det lite spennende.

Fotballkampen mot det lokale guttelaget tapte vi 0-1. Det synes jeg egentlig var imponerende fra vår side, da vi spilte i 1600 meters høyde, og ingen av oss spiller fotball fast. Jentene tapte 1-3. Men det var jo ikke så farlig. Det viktigste var at vi hadde det gøy. Når vi så på at jente spillte kamp hadde vi masse morro med barna som hadde kommet for å se på kampen. De var helt ville etter å bli tatt bilde av, og synes det var stor stas at en gjeng med msunguer (Hvitinger) hadde tatt turen. Spesiellt var de store fans av Karen og Lisa, som hadde konstante flokker av barn rundt seg. Det var tungt å si hadet til barna når vi måtte gå for dagen.

Etter at vi kom hjem til Brackenhurst fikk vi tatt oss en god dusj. Vi som hadde spilt fotball var helt utrolig skittne ettersom kampen gikk på en jordbane. Alt var fullt av rød afrikansk jord, og det trengtes tre omganger med vasking for at føttene mine skulle få tilbake sin vanlige “bleik nordmann” farge.

Det å være i slummen var en sterk, men også veldig flott opplevelse. Vi fikk se mennesker med masse håp, og mennesker som gjorde noe hver dag for at livene til resten av samfunnet skulle bli bedre. Det er mye vi i Norge har å lære av de som lever i Pumwani-slummen.