Jeg har i utgangspunktet ikke noe problem med små barn som roper etter meg på gata. De er barn, og leker og koser seg. Selv om jeg ikke er “Americano” eller pleier å hilse på vennene mine med “Hey Joe, What’s up maaaan” så kan jeg godt spille med. Egentlig så kan det gjøre dagen litt bedre for meg. Hvis det at jeg roper tilbake gleder barn som er i en vanskelig situasjon, så er jo det bare koselig =)

Men når jeg går nedover gata, og 40-åringer roper etter meg som om de var små barn, og de nesten løper etter meg for å få et ekstra glimt av den rare hvite gutten som nettopp gikk forbi, så blir jeg en smule irritert inni meg. Jeg er faktisk ikke et dyr i bur i dyrehagen. Du har faktisk ikke fått noen billett som sier at det er greit å behandle meg som om du kjenner meg, eller som at jeg synes det er morsomt å bli ropt etter av alle som ser meg.

Nå kan det kanskje høres ut som at dette er et stort problem, og noen ganger er det faktisk det, men stort sett er alle menneskene her hyggelige og koselige. Det er bare noen ganger det blir litt for mye… Det er faktisk så spennende for enkelte her å se en høy (ja, jeg er høy i dette landet) hvit mann, at de glemmer det de driver med, eller bare blir stående og måpe. Noen ganger er jeg faktisk redd for at jeg skal forårsake trafikulykker fordi jeg går langs veien…

Bilde er lånt fra http://davidcoethica.files.wordpress.com/2009/04/boy20shouting.jpg

Skje og gaffel
Filippinerne forstår ikke hva i all verden man skal med kniv, og spiser istedet med skje og gaffel. Hvis de trenger å skjære noe bruker de skjeen til det. For en europeer er dette helt uforståelig, men det er ikke noe poeng i å spørre om kniv, da får du bare mange uforstående blikk. Det er ikke at de ikke vil gi deg kniv, de har det rett og slett ikke, og forstår ikke hva i all verden som er galt med å skjære kjøttet ditt med en skje.

Varmtvann, hvilken fisk er det?
Filippinene er et varmt land, så når man skal ta seg en dusj vil ikke filippinerne bli plaget av varmt vann. Men det tar tid å venne seg til å dusje i kaldt vann hver dag, for selv om landet er varmt, så klarer de å holde vannet kaldt. Etter en måned med kalde dusjer har jeg enda ikke blitt glad i dem, men jeg skal vel klare et par månder til med kalde dusjer.

Hey Joe!
For filippinerne, og da serlig barna, er det utrolig å se en hvit mann. Det er ikke veldig vanlig med hvite mennesker her, og siden jeg med mine 183 centimeter er å regne som en kjempe her, er det ganske lett å få øye på meg. For filippinerne er alle hvite mennesker amerikanere som heter Joe. Det kommer fra serien G.I.Joe, og derfor blir det alltid ropt “Hey Man” og “Hey Joe” etter meg når jeg går nedover gata. Er både litt morsomt og litt irriterende.

Høyde
Og når vi var inne på det å være 183 centimeter høy. Det er faktisk ganske utfordrende her, siden det er langt over gjennomsnittshøyden. Jeepneyer, hus, trapper, senger og alt annet er designet med tanke på mennesker som ikke er høyere enn 170. I Norge behøver jeg aldri å tenke på høyden min, noe som har ført til at jeg har slått hodet mitt minst 100 ganger siden vi kom.

Mat, mat og mat
Filippinerne spiser mye mat, de spiser hele tiden. Det er fem måltider hver dag, med snacks som et fastsatt måltid to ganger om dagen, og flere hvis man er mer sulten. Det er med andre ord ingen grunn til at magen skal rommle i løpet av en dag, kanskje med unntak av inntak av for mye mat…

Jul
Til min glede, og til enkelte i mitt reisefølges skrekk, starter filippinerne julefeiringen i September! Det betyr juleutstillinger, julesanger, og alt annet som hører jula til. Betjeningen på kjøpesentrene har allerede startet å gå med nisseluer. Jeg for min del synes det er koselig med litt julestemning, men jeg har skjønt at noen synes det kan bli litt mye.

Så der har vi et lite utdrag av ting man må venne seg til når man er på Filippinene. Ikke alt er til min største glede, men det er en viktig del av å integrere seg med kulturen.