Når det kommer hvite (og svarte (ja, det var Mireille som ba meg om å legge det til)) mennesker på besøk er det ofte stas, og stort sett betyr det at vi får servert det beste som finnes av mat, og blir utspurt om Norge. Alle regner med at vi er fra USA, og når vi snakker om Norge nikker og smiler de, mens de fem minutter senere spør om Norge er en del av Russland, eller kanskje en stat i Storbritannia…

Men de to siste dagene skulle jeg mye heller ha svart på den typen spørsmål enn det vi har gjort. Vi har nemlig vært på en kongress til en organisasjon her i Baguio. Kongressen kan best sammenlignes med en årssamling hvor de forskjellige avdelingene i området samles hvert tredje år. Og de samles for å legge frem rapporter, mange rapporter. Vi har sittet i 9 timer og hørt på fremleggingen av 51 årsrapporter! Det i seg selv er ille nok, men når alt foregår på det lokale språket blir det enda værre! Vi har også fått med oss fremleggingen av 8 forskjellige uttalelser, også på et annet språk. I det store og hele: KJEDELIG!

Heldigvis bestemte vi oss for at siden de er frekke nok til å ta oss med på dette, så kan vi være frekke nok til å sitte å lese i en bok mens alt skjer, så jeg er nesten ferdig med Are Kalvøs Nød =)

Så blir jo spørsmålet; Hva gjør vi her? Vi har en misstanke om at det er stor stas for dem å ha utlendinger tilstede på konferansen sin, og at det er derfor vi sitter der i time etter time og hører på noe vi ikke forstår ett kvekk av. Nei, noen ganger er det ikke så greit å være utlending…