Boka er veldig bra, men den blir noe helt annet når man har vært i Afrika. Hadde jeg lest den uten å ha vært der ville jeg sikkert ha tenkt at; “Ja, det er vel noe sånt”. Men jeg har vært i Afrika, om enn bare i tre uker, og kan si at; “Ja, det er akkurat sånn”!

Når Kalvø beskriver byråkratiet, håpløsheten, og gleden, så gjør han det på en så kjent måte at jeg nesten skulle tro at deler av boken var basert på uteoppholdet mitt. Som han beskriver visa-byråkratiet:

-Vi skal først stå i denne køen, og så skal vi stå i den andre.
-Hvorfor det?
-Det finner vi nok ut av

Det er også en utrolig forkjærilghet for avskrift i både Kenya og Filippinene…

Hun tok ett og ett pass, brettet ut skjemaet som lå inni, og skrev av det uniformasmannen hadde skrevet av fra innreisekortene.

Det er faktisk sånn det er. Man fyller ut et skjema på flyet. Også et par til. Og når du lander er det alltid et eller annet skjema de ikke hadde på flyet, f.eks. svineinfluensaskjema. Når alt er ferdig, så skal alt skrives av, skrives over i passet ditt, føres inn i bøker, og journalføres. De elsker å lage skjemaer, og det er tydelig at de også har ett eller annet gigantlager hvor de lagrer alle bøkene med avskrift, men jeg lurer på hvor det er…

Faktisk synes jeg at boka passer så bra til reisen min at jeg kommer til å lage noen bloggposter med utgangspunkt i sitater fra boka. Tror det kan bli bra, og i mellomtiden: Gå til biblioteket, lån “Nød” av Are Kalvø, les den, le av morsomhetene, bli flau over hvor rett han har når han beskriver hvordan vi bare lukker øynene for urettferdigheten, og bli inspirert til å vinne i lotto og dra til Etiopia!

Når det kommer hvite (og svarte (ja, det var Mireille som ba meg om å legge det til)) mennesker på besøk er det ofte stas, og stort sett betyr det at vi får servert det beste som finnes av mat, og blir utspurt om Norge. Alle regner med at vi er fra USA, og når vi snakker om Norge nikker og smiler de, mens de fem minutter senere spør om Norge er en del av Russland, eller kanskje en stat i Storbritannia…

Men de to siste dagene skulle jeg mye heller ha svart på den typen spørsmål enn det vi har gjort. Vi har nemlig vært på en kongress til en organisasjon her i Baguio. Kongressen kan best sammenlignes med en årssamling hvor de forskjellige avdelingene i området samles hvert tredje år. Og de samles for å legge frem rapporter, mange rapporter. Vi har sittet i 9 timer og hørt på fremleggingen av 51 årsrapporter! Det i seg selv er ille nok, men når alt foregår på det lokale språket blir det enda værre! Vi har også fått med oss fremleggingen av 8 forskjellige uttalelser, også på et annet språk. I det store og hele: KJEDELIG!

Heldigvis bestemte vi oss for at siden de er frekke nok til å ta oss med på dette, så kan vi være frekke nok til å sitte å lese i en bok mens alt skjer, så jeg er nesten ferdig med Are Kalvøs Nød =)

Så blir jo spørsmålet; Hva gjør vi her? Vi har en misstanke om at det er stor stas for dem å ha utlendinger tilstede på konferansen sin, og at det er derfor vi sitter der i time etter time og hører på noe vi ikke forstår ett kvekk av. Nei, noen ganger er det ikke så greit å være utlending…