Boracay bærer klart preg av å være et turiststed. Så lenge man er på stranda, og går langs hotellene er Boracay en flott øy tilsynelatende uten problemer, men ser man godt etter, eller går litt utenfor allfarsvei, finner man mange utfordringer.

Det åpenbare problemet er selvsagt turismen i seg selv. Boracay er et paradis med lange hvite strender, og klart blått vann. Men alle betongklossene av hoteller som har blitt bygd langs strandkanten gjør at det ikke lenger er så vakkert som man kan forestille seg at det en gang var.

Som gjest på et hotell i Boracay blir man behandlet som en konge, og det er overflod av mat og alt annet man måtte trenge. Det står i skarp kontrast til lønningene til de hotellansatte, som ikke er høye nok til at de har råd til å spise et måltid på hotell de arbeider ved en gang.

Og alt det du kaster i søppla etter at du har spist dagens porsjon med potetgull og annet snacks; det havner på en søppelfylling i innlandet av Boracay, hvor turistene aldri drar. Problemet nå er at det snart ikke er plass til mer søppel, og en løsning på problemet er ikke i sikte.

Av turistene er det heller ikke alle det er like hyggelig å se. Selv om jeg nødig vil dømme noen, så får jeg litt vondt når jeg ser en 60 år gammel europeer, som går hånd i hånd med en 19 år gammel filippinsk jente. Jeg skal ikke si at de ikke kan være lykkelige, men det virker jo som utnyttelse.

Men til tross for nedsidene ved Boracay, så er det mange ting å nyte som turist. Flotte strender herlig varmt og klart vann, og masse god mat. Å være turist på Boracay er flott, og når man legger av seg all utviklingsteorien, så kan man lene seg litt tilbake og nyte muligheten til å slappe av. Og noen bilder av omgivelsene man kan slappe av med, kommer her:

Søppelfyllingen ble opprettet for ca åtte år siden. Det var også da de fleste menneskene som nå bor der, flyttet dit. Pr i dag bor det ca 5000 mennesker rundt søppelfyllingen, og de aller fleste av dem har som arbeid å gå igjennom søppelet etter alt som kan selges. Filippinene lider av massiv arbeidsledighet, og det å samle søppel er en forholdsvis grei jobb. Det er faktisk så populært at det nå er innført reguleringer på hvor ofte de kan samle søppel. De får lov til å komme inn på søppelfyllingen (mot en avgift på 5 peso (5-10% av en dagslønn)) ca hver andre dag i 4-8 timer.

I løpet av denne tiden kan de samle sammen gjenstander til en verdi av 35-40 kroner. Plastflasker selges for 2 kroner pr kilo, mens metaller kan gå for 3-4 kroner/kiloet. Etter at det ble innført begrensninger på arbeidstiden har det blitt vanskeligere for de som lever av søppelsamling å overleve. De må nå samle mer søppel på mindre tid for å få nok penger til mat til seg og familiene sine.

Men det er ikke bare dette som gjør livet i området vanskelig. Gruvedriften, hvor det utvinnes stein fra fjellet, graver seg gjennom landskapet, og når stadig frem til landsbyene til de som lever i området. Selskapene som driver gruvene bryr seg ikke det aller minste om dette, og om 4 dager er det planlagt at hjemmene til 500 mennesker skal rives for at det skal kunne utvinnes mer stein. Det forhandles nå om det skal gis kompensasjon til de som må flytte, men siden selskapet, den lokale “cheif”en og guvernøren alle er gode venner, og ingen vil bruke mer penger enn nødvendig, så er det lite trolig at de får noe som helst.

Alt i alt viser dette området mange av de problemene Filippinene har. Stor fattigdom og arbeidsledighet. Det er annslått at arbeidsledigheten er på 15-20%, men det er umulig å få noen nøyaktige tall. De aller fleste innbyggerne lever i fattigdom, mens de få som har penger, har venner i høye posisjoner, og ønsker ikke å skille seg fra en eneste peso.