Det er ikke med tårer i øynene vi takker for oss, det har vært en lang og slitsom tur med mye arbeid, og alt for lite hvile. To fridager på tre uker, og flere reisetimer enn foredragstimer har gjort sitt, og satt sine spor. Nå er vi en halvsyk, heltrøtt gjeng som ser frem til ferie. Men det har ikke bare vært fælt. Vi har bodd hos fantastiske mennesker, fått mye god mat og sett mange nye steder. På ny har jeg fått oppleve at Vestlandet er en nydelig landsdel, og igjen klør jeg meg i hodet over at vi ikke drar mer på ferie i eget land.

I morgen settes kursen tilbake mot Ulsteinvik, med noen dager undervisning og spenning. Uansett, så blir det snart påskeferie, hvor egen seng og hjemmelagd mat venter.

Foredrag er jo egentlig ganske morsomt. Man får muligheten til å formiddle noe, og få tilbakemelding med en gang. Nå skal det jo sies at tilbakemeldingene fra konfirmanter ofte kan være ganske lite oppmuntrende, men med litt godvilje, og gjerne erfaring som konfirmantleder, så ser man når noe av det man sier faktisk slår igjen konfirmantenes informasjons-skjold…

Det er mye rart man kan snakke om på et konfirmantforedrag, men noe av det viktigste vi snakker om er klimaendingene, og de som rammes av dem. Etter å ha vært på Filippinene under den værste tyfonsessongen på lenge er det heldigvis ikke mangel på historier.

Men det er også tid til noen leker. Å la konfirmantene få oppleve at de og kakaoplantene deres drukner, eller å la dem føle urettferdigheten i en urettferdig skattejakt er alltid en slager, og hjelper dem å se at verden ganske ofte er et ille sted.

På den andre foredragsdagen aner Hans Kristian fred og ingen fare. Foredragene dagen før gikk som en drøm. Denne dagen, med to foredrag på 40 minutter blir barnemat. Vel fremme i en kirke i Loddefjord kommer dagens overraskelse. Det er snakk om et foredrag på 90 minutter, ikke 2 på 40 minutter. Med angst innser troppen av CfCere at de har en halv time på å fikse noe. Takk og lov for improvisasjon! Noen hastige tanker, 20 ekstra slides på powerpointen, og et par filmer ekstra, og så er ting i bedre stand enn på lenge! Foredraget gikk strålende, og det var til og med ting vi ikke fikk tid til å snakke om!

Men det betyr ikke at alt annet er i orden. Når man reiser rundt som vi gjør, og skal bo hos forskjellige mennesker hver dag, så er det ganske mye koordinering som må til. På båten til Florø finner vi ut at den personen vi regner med skal møte oss i Florø er feil person. Han er i Bergen, og kan like mye møte oss som han kan få stein til å fly. Det er med andre ord litt krise… Flere telefoner og en del stress senere får vi heldigvis ordnet opp i det også!

Dermed er det mer enn nok tid til neste problem. Å ikke få vite hva slags foredrag man skal ha før kvelden før, og så 10 minutter til å koordinere gir alltid spenning i hverdagen… Livet er herlig!

Så nå håper vi på ingen flere problemer. I alle fall ikke før i morgen…

Når man er så heldig å gå på HiO samtidig med CfC, så blir det fort litt oppgaveskriving i tillegg, særlig siden det ikke er noe samarbeid mellom HiO og andre om når frister bør legges.

Så da sitter vi her da. Og skriver oppgave på det som skulle vært en av de få fridagene våre. Men med musikk, fyr i peisen og stearinlys så er det ikke så ille som det kunne vært =)

Og nå gjenstår jo bare 1300 ord på oppgaven…

Kl 22:40 lander et fly fra Amsterdam. Der har det plukket opp transitpassasjerer fra hele verden, og to av disse er to norske 19-åringer som kommer hjem fra en 4 månders reise! Du er med dette invitert til ankomstområdet for internasjonale ankomster for å ta i mot Hans Kristian og Mireille etter deres fantastiske reise!

Litt praktisk informasjon:

• Gardermoens administrasjon frykter Rybak-tilstander, og vil kun tillate de første 850 menneskene som møter opp å komme inn. Resten må stå og fryse i kulda, så her er det førstemann til mølla!
• Vi ber om at ingen går til det skritt å fly til utlandet for så å fly tilbake til omtrent samme tid/med samme fly som Hans Kristian og Mireille. Dette vil føre til unødvendige klimautslipp! Vær heller tidlig ute på Gardermoen!
• Flaggvifting settes stor pris på! Her er det i tillegg til det norske flagget, etter ønske fra flere av deltakerne, mulighet til å vifte med flaggene til Madagaskar, Libya, Filippinene, Den tidligere juguslaviske republikken Makedonia og Mikronesiafødderasjonen!
• Hjemkomstgaver bør ikke være større enn 1x1x1 meter, eller veie mer enn 10 kg. Dette av plassmessige årsaker. Gaveideer: Melkesjokolade, bamser, bilder, plakater, kunstverk og lignende.
• Administrasjonen ved Gardermoen ber om at deltakerne gir plass til reisende, og ikke er i veien for daglige gjøremål ved flyplassen!
• Vi ber om forståelse for at vi muligens er noe slitne etter en 24 timers reise, så autografskriving, bildetaking og klemming av fans må dessverre begrenses til 1 time!

Vi håper å se dere alle på Gardermoen! Skulle dere ikke ha mulighet til å komme, ikke få plass inne i terminalen, gå glipp av autograf eller ikke føle at dere fikk tatt nok bilder, så er det en ny mulighet til å treffe Hans Kristian og Mireille på Operataket den 12. desember kl 14.30-17.00.

Vi sees til Årets Begivenhet!

Hans Kristian går til den lokale Starbucksen etter en lang dag med gaveshopping. Han bestiller en frappuchino, men i stedet for å spørre om navnet mitt til koppen får jeg bare høre: “Your drink will be ready soon Hans”…

Jeg drikker visst for mye kaffe…

Jeg har i utgangspunktet ikke noe problem med små barn som roper etter meg på gata. De er barn, og leker og koser seg. Selv om jeg ikke er “Americano” eller pleier å hilse på vennene mine med “Hey Joe, What’s up maaaan” så kan jeg godt spille med. Egentlig så kan det gjøre dagen litt bedre for meg. Hvis det at jeg roper tilbake gleder barn som er i en vanskelig situasjon, så er jo det bare koselig =)

Men når jeg går nedover gata, og 40-åringer roper etter meg som om de var små barn, og de nesten løper etter meg for å få et ekstra glimt av den rare hvite gutten som nettopp gikk forbi, så blir jeg en smule irritert inni meg. Jeg er faktisk ikke et dyr i bur i dyrehagen. Du har faktisk ikke fått noen billett som sier at det er greit å behandle meg som om du kjenner meg, eller som at jeg synes det er morsomt å bli ropt etter av alle som ser meg.

Nå kan det kanskje høres ut som at dette er et stort problem, og noen ganger er det faktisk det, men stort sett er alle menneskene her hyggelige og koselige. Det er bare noen ganger det blir litt for mye… Det er faktisk så spennende for enkelte her å se en høy (ja, jeg er høy i dette landet) hvit mann, at de glemmer det de driver med, eller bare blir stående og måpe. Noen ganger er jeg faktisk redd for at jeg skal forårsake trafikulykker fordi jeg går langs veien…

Bilde er lånt fra http://davidcoethica.files.wordpress.com/2009/04/boy20shouting.jpg

Alle store medier kan i kveld melde at Obama allikevel har tenkt seg til Københavntoppmøtet. Han kommer ikke til å være der hele møtet, og heller ikke på den siste dagen, men kommer til å stikke innom på vei til Oslo for å motta fredsprisen. Den 9. desember kommer Obama til å være i København, noe som er et svært positivt tegn. Med Obama til stede vil det være langt større håp om å kunne få til en avtale som omfatter alle verdens land.

I tillegg til denne nyheten kan Aftenposten melde at Obama kommer til å foreslå konkrete utsippskutt på møtet. Spesifikt kommer han til å foreslå en reduksjon med 17% innen 2020 og 42% innen 2030. Det eneste som er synd med disse forslagene er at det er snakk om kutt i forhold til 2005-nivået, og ikke i forhold til f.eks. 1990 nivået som Kyotoavtalen basserte seg på. Allikevel må vi se på det positive i at USA nå kommer på banen, og kanskje den viktigste nyheten, at de har hatt fremskritt i samtalene med Kina!

Obama var i Kina i forrige uke, og skal da ha blitt enig med den kinesiske regjeringen om at det er viktig med en avtale i København som får “umiddelbar effekt”. Kina er en av verdens største forurensere, og åpner et nytt kullkraftverk hver uke. Det er derfor essensielt at de blir med på en bindende klimaavtale.

Alt i alt må dagen i dag kunne sies å være en gladdag for klimaaktivistene og jordens befolkning som helhet. Det blir spennende å se om løftene og håpene som er gitt og tent i dag blir oppfylt under toppmøtet, men jeg tror det er større sannsynlighet enn noen gang for at vi får se resultater av møtet i København.

Det er mye spennende man får være med på i løpet av en reise som CfC, og jeg har nå fått oppleve noe som svært få har muligheten til å se. Sporten er forbudt i så godt som alle land i verden, men ikke på Filippinene. Hanekamp er nemlig en viktig del av kulturen her, og det går svært blodig for seg.

En kamphane blir spesielt trent til kamp i to år. Eierene gir hanene et svært godt liv med mye god mat, vitaminer og trening. Det er neppe noen dyr på Filippinene som får så godt stell av eierene som kamphanene. Men det kommer en dag i hanens liv hvor dette endres.

På kampdagen blir hanene veid, og deretter blir de gjort klare til kamp. Den viktigste delen av denne forberedelsen er selvsagt festingen av et 7 cm langt, sylskarpt, knivblad til den ene foten. Dette er hanens viktigste våpen i den kommende kampen, og skal skade motstandern så hardt som mulig. Etter at hanen har fått festet bladet blir den tatt med til venteområdet før kampen.

Kampene foregår i en arena som er ca 10 meter i diameter. Her blir hanene først holdt opp mot hverandre av eierne, slik at de kan bite hverandre i hals og rumpe. Dette skal gjøre dem mer kamplystne. Så fjernes beskyttelsen fra knivbladet, og hanene slippes fri i ringen.

En kamp er stort sett over på et øyeblikk. De første sekundene går hanene rundt hverandre i ringen, før de kaster seg over hverandre med dødelig kraft. Knivbladene kutter store sår i hanene, og kampen er som oftest over på under et minutt. Da ligger en av hanene livstruende skadd eller dø på bakken, mens vinneren (forhåpentlig) fortsatt klarer å stå oppreist.

Etter kampen blir både vinneren og taperen i all hast tatt med til et område utenfor stadion hvor de etter beste evne blir sydd sammen igjen. Det er ikke uvanlig at både vinneren og taperen dør, men hvis vinneren er heldig og overlever, får den mulighet til å sloss nok en kamp ved en senere annledning.

Hanekamp er en brutal sport, og det kan være en skremmende opplevelse å se det for første gang. De fleste filippinere vil imidlertid ikke forstå hva du mener hvis du anntyder at sporten er ond, eller at det er dyreplageri. Her er det en del av kulturen, og er å betrakte som en publikumssport. Rett før hanene blir sluppet løs mot hverandre er det hektisk aktivitet på tribunene mens veddemål blir ropt til de forskjellige bookmakerne som står rundt om i mengden. Det virker å være totalt kaos, men selv om ingen skriver ned noe får alle på mystisk vis pengene sine etter kampen.

Det er ikke vanskelig å forstå at hanekampe er forbudt i så godt som alle andre land enn Filippinene, men det er selvsagt viktig å forstå at det her er en del av kulturen. Mange vil nok kritisere praksisen, men når man er her, så må man bare akseptere at dette er noe filippinerne gjør, og at de neppe kommer til å endre praksis i noen nær fremtid.

Boka er veldig bra, men den blir noe helt annet når man har vært i Afrika. Hadde jeg lest den uten å ha vært der ville jeg sikkert ha tenkt at; “Ja, det er vel noe sånt”. Men jeg har vært i Afrika, om enn bare i tre uker, og kan si at; “Ja, det er akkurat sånn”!

Når Kalvø beskriver byråkratiet, håpløsheten, og gleden, så gjør han det på en så kjent måte at jeg nesten skulle tro at deler av boken var basert på uteoppholdet mitt. Som han beskriver visa-byråkratiet:

-Vi skal først stå i denne køen, og så skal vi stå i den andre.
-Hvorfor det?
-Det finner vi nok ut av

Det er også en utrolig forkjærilghet for avskrift i både Kenya og Filippinene…

Hun tok ett og ett pass, brettet ut skjemaet som lå inni, og skrev av det uniformasmannen hadde skrevet av fra innreisekortene.

Det er faktisk sånn det er. Man fyller ut et skjema på flyet. Også et par til. Og når du lander er det alltid et eller annet skjema de ikke hadde på flyet, f.eks. svineinfluensaskjema. Når alt er ferdig, så skal alt skrives av, skrives over i passet ditt, føres inn i bøker, og journalføres. De elsker å lage skjemaer, og det er tydelig at de også har ett eller annet gigantlager hvor de lagrer alle bøkene med avskrift, men jeg lurer på hvor det er…

Faktisk synes jeg at boka passer så bra til reisen min at jeg kommer til å lage noen bloggposter med utgangspunkt i sitater fra boka. Tror det kan bli bra, og i mellomtiden: Gå til biblioteket, lån “Nød” av Are Kalvø, les den, le av morsomhetene, bli flau over hvor rett han har når han beskriver hvordan vi bare lukker øynene for urettferdigheten, og bli inspirert til å vinne i lotto og dra til Etiopia!