Obama kommer til Oslo, Klimatoppmøtet skjer i København og svineinfluensavaksinene er i apotekene. Allikevel er ingen av dem den største, kuleste og helt klart den beste begivenheten å få med seg! Du er herved invitert til Årets Begivenhet på Gardermoen den 11. desember! Nei, det er ikke Air Force One sin avgang det er snakk om…

Kl 22:40 lander et fly fra Amsterdam. Der har det plukket opp transitpassasjerer fra hele verden, og to av disse er to norske 19-åringer som kommer hjem fra en 4 månders reise! Du er med dette invitert til ankomstområdet for internasjonale ankomster for å ta i mot Hans Kristian og Mireille etter deres fantastiske reise!

Litt praktisk informasjon:

• Gardermoens administrasjon frykter Rybak-tilstander, og vil kun tillate de første 850 menneskene som møter opp å komme inn. Resten må stå og fryse i kulda, så her er det førstemann til mølla!
• Vi ber om at ingen går til det skritt å fly til utlandet for så å fly tilbake til omtrent samme tid/med samme fly som Hans Kristian og Mireille. Dette vil føre til unødvendige klimautslipp! Vær heller tidlig ute på Gardermoen!
• Flaggvifting settes stor pris på! Her er det i tillegg til det norske flagget, etter ønske fra flere av deltakerne, mulighet til å vifte med flaggene til Madagaskar, Libya, Filippinene, Den tidligere juguslaviske republikken Makedonia og Mikronesiafødderasjonen!
• Hjemkomstgaver bør ikke være større enn 1×1x1 meter, eller veie mer enn 10 kg. Dette av plassmessige årsaker. Gaveideer: Melkesjokolade, bamser, bilder, plakater, kunstverk og lignende.
• Administrasjonen ved Gardermoen ber om at deltakerne gir plass til reisende, og ikke er i veien for daglige gjøremål ved flyplassen!
• Vi ber om forståelse for at vi muligens er noe slitne etter en 24 timers reise, så autografskriving, bildetaking og klemming av fans må dessverre begrenses til 1 time!

Vi håper å se dere alle på Gardermoen! Skulle dere ikke ha mulighet til å komme, ikke få plass inne i terminalen, gå glipp av autograf eller ikke føle at dere fikk tatt nok bilder, så er det en ny mulighet til å treffe Hans Kristian og Mireille på Operataket den 12. desember kl 14.30-17.00.

Vi sees til Årets Begivenhet!

En liten historie:

Hans Kristian går til den lokale Starbucksen etter en lang dag med gaveshopping. Han bestiller en frappuchino, men i stedet for å spørre om navnet mitt til koppen får jeg bare høre: “Your drink will be ready soon Hans”…

Jeg drikker visst for mye kaffe…

Ja, på ett eller annet tidspunkt blir det for mye. Det blir rett og slett ikke morsomt lenger. På ett eller annet tidspunkt blir man bare sur. Og det har skjedd nå. Jeg er lei av å bli ropt etter på gata av alle og en hver.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe problem med små barn som roper etter meg på gata. De er barn, og leker og koser seg. Selv om jeg ikke er “Americano” eller pleier å hilse på vennene mine med “Hey Joe, What’s up maaaan” så kan jeg godt spille med. Egentlig så kan det gjøre dagen litt bedre for meg. Hvis det at jeg roper tilbake gleder barn som er i en vanskelig situasjon, så er jo det bare koselig =)

Men når jeg går nedover gata, og 40-åringer roper etter meg som om de var små barn, og de nesten løper etter meg for å få et ekstra glimt av den rare hvite gutten som nettopp gikk forbi, så blir jeg en smule irritert inni meg. Jeg er faktisk ikke et dyr i bur i dyrehagen. Du har faktisk ikke fått noen billett som sier at det er greit å behandle meg som om du kjenner meg, eller som at jeg synes det er morsomt å bli ropt etter av alle som ser meg.

Nå kan det kanskje høres ut som at dette er et stort problem, og noen ganger er det faktisk det, men stort sett er alle menneskene her hyggelige og koselige. Det er bare noen ganger det blir litt for mye… Det er faktisk så spennende for enkelte her å se en høy (ja, jeg er høy i dette landet) hvit mann, at de glemmer det de driver med, eller bare blir stående og måpe. Noen ganger er jeg faktisk redd for at jeg skal forårsake trafikulykker fordi jeg går langs veien…

Bilde er lånt fra http://davidcoethica.files.wordpress.com/2009/04/boy20shouting.jpg

Dette innlegget inneholder sterke bilder

Det er mye spennende man får være med på i løpet av en reise som CfC, og jeg har nå fått oppleve noe som svært få har muligheten til å se. Sporten er forbudt i så godt som alle land i verden, men ikke på Filippinene. Hanekamp er nemlig en viktig del av kulturen her, og det går svært blodig for seg.

En kamphane blir spesielt trent til kamp i to år. Eierene gir hanene et svært godt liv med mye god mat, vitaminer og trening. Det er neppe noen dyr på Filippinene som får så godt stell av eierene som kamphanene. Men det kommer en dag i hanens liv hvor dette endres.

På kampdagen blir hanene veid, og deretter blir de gjort klare til kamp. Den viktigste delen av denne forberedelsen er selvsagt festingen av et 7 cm langt, sylskarpt, knivblad til den ene foten. Dette er hanens viktigste våpen i den kommende kampen, og skal skade motstandern så hardt som mulig. Etter at hanen har fått festet bladet blir den tatt med til venteområdet før kampen.

Kampene foregår i en arena som er ca 10 meter i diameter. Her blir hanene først holdt opp mot hverandre av eierne, slik at de kan bite hverandre i hals og rumpe. Dette skal gjøre dem mer kamplystne. Så fjernes beskyttelsen fra knivbladet, og hanene slippes fri i ringen.

En kamp er stort sett over på et øyeblikk. De første sekundene går hanene rundt hverandre i ringen, før de kaster seg over hverandre med dødelig kraft. Knivbladene kutter store sår i hanene, og kampen er som oftest over på under et minutt. Da ligger en av hanene livstruende skadd eller dø på bakken, mens vinneren (forhåpentlig) fortsatt klarer å stå oppreist.

Etter kampen blir både vinneren og taperen i all hast tatt med til et område utenfor stadion hvor de etter beste evne blir sydd sammen igjen. Det er ikke uvanlig at både vinneren og taperen dør, men hvis vinneren er heldig og overlever, får den mulighet til å sloss nok en kamp ved en senere annledning.

Hanekamp er en brutal sport, og det kan være en skremmende opplevelse å se det for første gang. De fleste filippinere vil imidlertid ikke forstå hva du mener hvis du anntyder at sporten er ond, eller at det er dyreplageri. Her er det en del av kulturen, og er å betrakte som en publikumssport. Rett før hanene blir sluppet løs mot hverandre er det hektisk aktivitet på tribunene mens veddemål blir ropt til de forskjellige bookmakerne som står rundt om i mengden. Det virker å være totalt kaos, men selv om ingen skriver ned noe får alle på mystisk vis pengene sine etter kampen.

Det er ikke vanskelig å forstå at hanekampe er forbudt i så godt som alle andre land enn Filippinene, men det er selvsagt viktig å forstå at det her er en del av kulturen. Mange vil nok kritisere praksisen, men når man er her, så må man bare akseptere at dette er noe filippinerne gjør, og at de neppe kommer til å endre praksis i noen nær fremtid.

Are Kalvø har skrevet en bok som heter Nød. Boken handler om en mann som vinner i lotto, og bestemmer seg for å dra til Etiopia for å gjøre en forskjell i verden. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som fortelles i boka. Faktisk er det mye som er akkurat sånn som jeg opplevde Afrika, og oppholdet hittil.

Boka er veldig bra, men den blir noe helt annet når man har vært i Afrika. Hadde jeg lest den uten å ha vært der ville jeg sikkert ha tenkt at; “Ja, det er vel noe sånt”. Men jeg har vært i Afrika, om enn bare i tre uker, og kan si at; “Ja, det er akkurat sånn”!

Når Kalvø beskriver byråkratiet, håpløsheten, og gleden, så gjør han det på en så kjent måte at jeg nesten skulle tro at deler av boken var basert på uteoppholdet mitt. Som han beskriver visa-byråkratiet:

-Vi skal først stå i denne køen, og så skal vi stå i den andre.
-Hvorfor det?
-Det finner vi nok ut av

Det er også en utrolig forkjærilghet for avskrift i både Kenya og Filippinene…

Hun tok ett og ett pass, brettet ut skjemaet som lå inni, og skrev av det uniformasmannen hadde skrevet av fra innreisekortene.

Det er faktisk sånn det er. Man fyller ut et skjema på flyet. Også et par til. Og når du lander er det alltid et eller annet skjema de ikke hadde på flyet, f.eks. svineinfluensaskjema. Når alt er ferdig, så skal alt skrives av, skrives over i passet ditt, føres inn i bøker, og journalføres. De elsker å lage skjemaer, og det er tydelig at de også har ett eller annet gigantlager hvor de lagrer alle bøkene med avskrift, men jeg lurer på hvor det er…

Faktisk synes jeg at boka passer så bra til reisen min at jeg kommer til å lage noen bloggposter med utgangspunkt i sitater fra boka. Tror det kan bli bra, og i mellomtiden: Gå til biblioteket, lån “Nød” av Are Kalvø, les den, le av morsomhetene, bli flau over hvor rett han har når han beskriver hvordan vi bare lukker øynene for urettferdigheten, og bli inspirert til å vinne i lotto og dra til Etiopia!

Etter to hele månder på Filippinene er det på tide å oppsummere hva jeg har lært og opplevd. Med en setning for hvert emne…

Så for vi se hvordan det blir om en måned, om det er det samme inntrykket jeg sitter igjen med, og om det er noen ting som har blitt mer eller mindre viktige…

• Mat: Består av ris, ris, ris og litt kjøtt hvis det er plass på talerkenen.
• Penger: Som her er Peso, og det aller meste er billigere enn i Norge, med unntak av elektronikk, som er dyrere.
• Tid: Er ikke så farlig, med mindre du som utlending en sjelden gang er sen, for det er selvsagt den ene dagen de andre har bestemt seg for å være tidsnok.
• Utlendinger: Er veldig spennende, og det er ikke uvanlig at folk nesten vrir av seg halsen for å se på oss så lenge som mulig, eller bare kommer bort til oss, begynner å fnise voldsomt, og løper tilbake til vennegjengen.
• Reise: Er slitsomt, men går bra hvis man får slappe av etterpå. Hvis ikke er det veldig slitsomt å ha program.
• Engelsk: Funker fint som språk, og det er sjeldent problemer med å gjøre seg forstått, og da funker tegnspråk fint.
• Kjipt: Kan det bli, serlig hvis man er et sted fordi det er stas for dem at du er der, og ikke fordi du skal lære noe.
• Donuts: Er DIGG, og lett å få tak i!
• Brownies: Er også DIGG, også lett å få tak i!
• Søtsaker: Er, skulle du sett, også DIGG, og filippinerne elsker søte ting.
• Jul: Starter i september, og i november er det jul overalt!
• Dyr: Må man lære seg å leve tett på, og det nytter ikke å være redd for kakerlakker, mus, edderkopper og salamandere.
• Vær: Endrer seg fort, og regnet kommer uten varsel.
• Mobilt bredbånd: Hjelper meg å holde kontakten med omverdenen, og blogge =)
• Mail: Gir oppdateringer hjemmefra, og gir mulighet til å gi noen oppdateringer tilbake =)
• Pensum: Er kjipt, serlig når man må lese i ferien sin.
• Ferie: Er veldig bra når man er på Boracay, i alle fall når vi ikke må lese pensum =)
• Katastrofer: Både opplever og ser vi resultatene av ganske ofte, og det er skummelt å vite hvor stor effekt regn og vind kan ha.
• Jeepney: Er den eneste transportmåten som gjelder, den er billig og effektiv.
• Trafikkork: Gjør imidlertid at jeepene ofte er ganske trege.
• Forurensning: Er et resultat av alt for mye trafikk, og kan få det til å svi i øynene og halsen.
• Mobiltelefon: Bruker filippinerne hele tiden, og det er ganske billig å ringe hjem.
• SMS: Det filippinerne bruker mobilen til, stort sett sender de 5 SMSer på rad i stedet for en stor melding.
• Savn: Melder seg med gjevne mellomrom, serlig når man er syk eller det er kjedelig program.

Det var en liten liste over det som beskriver mitt besøk på Filippinene til nå. Det begynner sakte å gå opp for meg at det har gått to tredeler av oppholdet her. Snart er vi ferdig med uteoppholdet i Baguio, og da er det tre uker i Manila før vi reiser hjem…

Dette innlegget ble skrevet den 9. november, og automatisk publisert 13. november.

Jeg har aldri vært spesiellt redd for dyr og kryp, men jeg skal ikke prøve å si at jeg har vært veldig glad i dem heller. På Filippinene har jeg i alle fall blitt utfordret uansett…

Når man bor i hus som ikke er helt tette, og man aldri lukker dørene fordi det ikke er aircondition, så sniker det seg jo inn ett og annet kryp. Kakerlakker ble vi vant til den første uken, og bare i dag har jeg sendt to stykker flyvende ut av vinduet på rommet mitt.

Men hvis man blir lei av å jage kakerlakker, så er det andre koselige ting her også. I dag fant jeg f.eks. ut at jeg har en mus under senga. Er jo selvsagt ikke så veldig hyggelig å vite at den er der mens jeg sover, men hva skal man gjøre? Er jo ikke akkurat så veldig mange valg. Kaster jeg den ut finner den sikkert veien inn igjen uansett, så jeg satser bare på at den lar meg sove i fred.

Og mens vi var på Iloilo stiftet jeg nært bekjentskap til kjempeederkoppen Bob. Fant ut at den var mye mindre skremmende etter at den fikk et navn. Var omtrent 10-12 cm lang, og levde på badet. Så før man skulle ta en dusj var det alltid en god ide å finne ut hvor Bob var, sånn at man ikke ble overrasket…

Salamandere og firfisler er også noe man blir vant til. I alle størelser kryper de rundt på vegger, gulv og tak. Noen er bare en cm lang, mens andre kan være 15-20 centimeter. Heldigvis gjør de ingenting annet enn å være der, så de er ikke noe å være redd for.

Alt i alt vil jeg si at jeg begynner å bli vant til kryp nå. Mus kommer fortsatt som en overraskelse, men kakerlakkene fanger jeg snart i søvne. Tipper at å hanskes med en liten edderkopp når jeg kommer hjem skal gå ganske greit =)

Innlegget ble skrevet den 9. november, og automatisk publisert 12. november.

Man skulle tro, og håper inderlig, at når tyfonene rammer, så er flom og vind den største fienden. Bare man unngår disse er man trygg. Dessverre er det ikke så enkelt. Det har Baguio fått merke, og jeg fått se.

I løpet av oppholdet vårt har vi vært på to utflukter til jordskredsstedene, og det har det blitt mange bilder og historier av. Det er vanskelig å beskrive det jeg har sett, så i stedet lar jeg bildene fortelle historiene om lidelsen til menneskene som bor her.

Det første stedet vi besøkte var heldige. De hadde ingen dødsfall. På morgenen hadde de våknet til gjørme i husene, og skjønt at det hadde skjedd et jordskred. Bakken hadde sunket, og bekken kunne ikke ta unna for alt vannet. Innbyggerne startet med en gang å få unna vann og gjørme, noe som reddet dem fra flere skred. Allikvel har det skjedd store materielle skader, og mange har mistet hus og eiendeler. På toppen av bakken står det et stort hus, som nå har glidd ut, og etter all sannsynlighet må rives.

Vi gikk videre inn i området, og kom til et sted hvor bakken hadde sunket med 3 meter. Det er vanskelig å forestille seg, men det betyr at alle husene flyttet seg nesten to etasjer nedover. Det fører til enorme skader, og flere titalls hus er totalskadd etter fallet. Vi møtte en familie som hadde fått ødelagt nesten hele huset. Men da viser filippinerne seg fra sin beste side, og smiler og er glade over det de har. Musikk ruller ut av radioen, og de sitter ute og nyter det fine været. Filippinerne tar alt som blir kastet mot dem, og finner noe positivt i alt.

Noen dager senere dro vi til et område hvor historiene ikke er like lyse. Vi var med en karavan med hjelpeforsyninger, og fikk mulighet til å dra ut for å se på det værst rammede området. I bildet ser dere hvordan deler av et boligfelt bare er revet vekk. Mer enn 15 personer døde her, da skredet rammet dem midt på natta. For de som var heldige nok til å overleve var det lite igjen.

Før vi dro tilbake til byen gikk vi inn i et lite nabolag Her hadde det kommet enorme steiner nedover fjellsiden, og knust et hus hinsides gjennkjennelse. Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er noe man bare kan forstå ved å se.

Ikke alle dager som CfCer er like morsomme. De to siste dagene har definitivt vært blandt disse kjedelige dagene. Det er nemlig ikke alltid at programmet skal være til nytte for oss, men heller for de vi er hos.

Når det kommer hvite (og svarte (ja, det var Mireille som ba meg om å legge det til)) mennesker på besøk er det ofte stas, og stort sett betyr det at vi får servert det beste som finnes av mat, og blir utspurt om Norge. Alle regner med at vi er fra USA, og når vi snakker om Norge nikker og smiler de, mens de fem minutter senere spør om Norge er en del av Russland, eller kanskje en stat i Storbritannia…

Men de to siste dagene skulle jeg mye heller ha svart på den typen spørsmål enn det vi har gjort. Vi har nemlig vært på en kongress til en organisasjon her i Baguio. Kongressen kan best sammenlignes med en årssamling hvor de forskjellige avdelingene i området samles hvert tredje år. Og de samles for å legge frem rapporter, mange rapporter. Vi har sittet i 9 timer og hørt på fremleggingen av 51 årsrapporter! Det i seg selv er ille nok, men når alt foregår på det lokale språket blir det enda værre! Vi har også fått med oss fremleggingen av 8 forskjellige uttalelser, også på et annet språk. I det store og hele: KJEDELIG!

Heldigvis bestemte vi oss for at siden de er frekke nok til å ta oss med på dette, så kan vi være frekke nok til å sitte å lese i en bok mens alt skjer, så jeg er nesten ferdig med Are Kalvøs Nød =)

Så blir jo spørsmålet; Hva gjør vi her? Vi har en misstanke om at det er stor stas for dem å ha utlendinger tilstede på konferansen sin, og at det er derfor vi sitter der i time etter time og hører på noe vi ikke forstår ett kvekk av. Nei, noen ganger er det ikke så greit å være utlending…

Marianne, tidligere CfCer på Filippinene, og Changemaker, har klagd på at hun ikke har fått sitt eget innlegg på bloggen min. Det kan vi selvsagt gjøre noe med, men lytt alltid til kineserne, deres ordtak “Be careful what you wish for” gjør seg alltid gjeldende…

Marianne er en av de CfCerne som har forelsket seg helt i Filippinene etter oppholdet sitt her, og som drømmer om å få reise tilbake hit. Det ønsket fikk hun oppfylt etter å ha startet å arbeide for en organisasjon som er involvert i arbeid her på Filippinene, og det passet bra med programmet vårt slik at vi fikk muligheten til å møte henne.

Var veldig godt å få snakke med noen andre nordmenn, få dele noen erfaringer om det vi hadde opplevd, og få ny input på hva vi kan forvente oss, og tips til hvordan vi skal klare oss her frem til Desember. Den viktigste “inputen” var kanskje 2 plater med deilig norsk Melkesjokolade. Er helt ubeskrivelig godt å kunne spise et lite stykke Norge, og drømme seg bort til den dagen man kommer hjem og kan gommle sjokoalde som bare det (eller “Mønshe” som HC ville kallt det =P).

Marianne er en av de som har vært veldig aktive i å overtale/presse meg til å bli med i CfC, og har også vært veldig klar på at Filippinene er landet jeg burde ønske meg til. Det er jeg veldig glad for i dag. Har det flott på Filippinene, og har fått mange utrolig bra venner i CfC =)

Så for en gangs skyld tror jeg at det ikke var så farlig å ønske seg noe =) Men måtte jo skremme deg litt Marianne =P